Verdien av nettverk

Årets første sak for Studenttorget ble et intervju med Duofilm og lederen for Vestnorsk filmsenter om nettverksbygging.

Den kan leses i sin helhet her!

Hovedbildet er tatt med den siste iPhonen. Hadde med speilrefleks i tilfelle det ikke skulle fungere, men med godt lys og flinke fotografiobjekter ble det skarpt og godt. Kult at teknologien har kommet så langt! Kommer nok ikke til å legge igjen speilrefleksen med det første – selv om det er veldig fristende. Det er tungt og må passes på så mye.

Duofilm er et to år gammelt produksjonsselskap, bestående av Linda Bolstad og Marie Fuglestein. De er driftige, har allerede laget musikkvideoer, kortfilmer og infomercials. Det var spennende å snakke med dem, få et innblikk i hverdagen til de som vil inn i filmbransjen. Akkurat som i alle andre bransjer er den mer mangfoldig enn den ser ut på utsiden.

Vestnorsk filmsenter er kanskje den viktigste institusjonen for filmbransjen på vestlandet. De deler ut penger til prosjekter, arrangerer kurs og sørger gjennom det for å skape en sosial arena for de i filmbransjen som ikke vil dra til hovedstaden. Skal du skaffe deg et nettverk innenfor filmbransjen bør du med andre ord møte opp på deres arrangementer.

Og nettverk? Et ord de fleste forstår betydningen av, men som mange (deriblant meg) syns virker vanskelig å håndtere. Det ligger på en måte noe kynisk i å skulle bli kjent med folk bare fordi de kan gi deg en jobb i framtiden. Samtidig vet jeg at det er slik det er – brorparten av ansettelser skjer gjennom bekjentskap. Det er jo kanskje heller ikke så ille å bli kjent med folk som liker å jobbe med de samme tingene som deg. Noen av disse menneskene kan ende opp som venner også.

Så det er nok bare å gjøre slik som de i Duofilm gjorde – skyve sjenansen til side og hoppe i det.

Julepresangtolkning

Til jul fikk jeg…

Blåbærte, rooibos med vanilje-te, Løv sin ingefær- og sitronte, Black Coffee – kaffe inspirert av metalkulturen i Norge, lansert i Hell (selvfølgelig), CaféYaBasta – ekte opprørsk dugnadskaffe, og til slutt: fairtradekaffekanne i poseform. Herlig!

Opprinnelig tre (!) termokopper med presskannelokk, hjemmelaget biscotti, konfektsjokolade, kaffesjokolade og en klassisk stripete, forferdelig myk pysjbukse. Dette må jo bare bli koselig.

Film! Juno, de to sister Potter-filmene, Toy Story 3 og Mary & Max – en veldig god leireanimasjonsfilm for voksne med sans for svart humor, som jeg har blogget om. Det er kanskje på tide å påpeke at julegavene er gitt av forskjellige slektninger og venner som, så vidt jeg vet, ikke har gått inn i en felles konspirasjon for å få meg ned i sofakroken.

Men når jeg da i tillegg har arvet en koffert med bøker fra farmor og farfar, blir jeg fristet til å tolke disse tilfeldighetene som et slags tegn fra venner og familie. Det kan virke som de mener at jeg burde ta meg mer tid til å lage skikkelig te og kaffe, til å slenge meg i sofaen med pysjbukse, film og sjokolade. Kanskje jeg også mener det, siden jeg har valgt meg ut 20 kilo bøker fra farmor og farfars bibliotek.

Jeg kan jo ikke la denne muligheten gå fra meg.

Årets nyttårsforsett: Drikke mer ordentlig te og kaffe, spise mer sjokolade, se mere film og lese flere bøker!

Vinneren av Bergen Leser og Dødslekene

Eksamen går visst ikke godt sammen med blogging. Hvertfall ikke hos meg. Nå har jeg holdt på med innleveringer i to uker, og er ferdig om ni dager. Tror jeg må ta blogging mindre seriøst, så skriver jeg kanskje mer.

Vinneren av Bergen Leser ble en overraskelse! Her forventet jeg en populærkulturell bestselger, også ble det Tomas Espedals Gå : (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv). Dette betyr at jeg sitter og leser vinnerboka i disse dager.

Jada, jeg veit det er 12 dager siden vinneren ble annonsert. Men jeg kan ikke avslutte et prosjekt før det er fullendt, så da får det heller komme litt forsinket. For noen av dere er det sikkert en nyhet uansett.

Tomas Espedal er et merkelig, kunstnerisk menneske med et flott muntlig og skriftlig språk. Han deltok i Studentersamfunnets debatt om Bergens Litteraturhus, og hver gang han snakket var det nesten som å være på teater. Han er en rar mann, han har sin egen måte å te og formulere seg på som gjør det fascinerende å se på han.

Bergen bibliotek forteller at Espedal har ligget i teten hele tiden:

“Gå av Tomas Espedal har ligget i teten gjennom hele avstemningen, som startet 12. mars 2011. Det er bergenserne selv som har avgjort hvilke ti titler slaget skulle stå om, etter at vi på Bergen Offentlige Bibliotek spurte: Hva leser du? Blant de andre titlene på listen, var det Tolkiens Ringenes herre og den nyeste Harry Potter-boken som tidvis pustet Gå i nakken – men så ble det en bergensforfatter som fikk flest stemmer til slutt. Espedals forfatterskap holder høy kvalitet, og bøkene hans fortjener mange lesere.”

Nå har jeg som nevnt også begynt på boka, som til forskjell fra de andre nominerte ikke er en bok du leser i ett strekk. Gå må leses i porsjoner for at innholdet skal synke inn, for at det skal gi mening å lese den. Det er ikke en ren fortelling, heller en filosofisk, personlig og litterær betraktning rundt det og gå: kort og langt, med og uten mål, til eller fra noe. Dette er definitivt tyngre litteratur, men den er verdt den stunden det tar å lese den. Mitt eksemplar ligger på jobb. Der er jeg en gang i uken, og det passer perfekt å tilbringe lunsjpausen med knekkebrød i den ene handa og Espedal i den andre.

Suzanne Collins – Dødslekene
I en dystopisk framtid må 24 ungdommer fra 12 distrikter kjempe mot hverandre til kun én står igjen. På direktesendt tv, med sponsorer, trenere og alt det glitter som reality-sjangeren bringer med seg. Arrangert av det styrende distriktet som en årlig påminnelse om at det ikke nytter å gjøre opprør. Katniss og Peeta er deltagerne fra det fattigste distriktet, og forventer å bli drept med en gang dødslekene starter. Katniss er historiens hovedperson, ei jente som har tatt over farens forsørgeroppgave etter at han ble drept i en gruveulykke. Hun jakter ulovlig, selger på svartebørsen og gjør alt hun kan for å passe på moren og søsteren sin. En moderne utgave av Pippi Langstrømpe.

Collins har skrevet Dødslekene ut fra hennes synspunkt. Vi vet ikke mer enn det Katniss vet og forstår. Det gjør at en blir knyttet til henne fra begynnelsen av. Spenningen stiger også betraktelig når det dreier seg om en kamp på liv og død, og en ikke får vite noe som kan gi et hint om hvem som er neste – med mindre Katniss tenker på å drepe noen.

Fortellingen får også flere lag gjennom at Katniss hele tiden må reflektere over hvordan hun tar seg ut foran kamera – hun må jo tekke sponsorene sine, og gjennom at hun og Peeta er blitt instruert til å spille håpløst forelsket. Katniss må konsentrere seg om å overleve, underholde og være forelsket samtidig som hun skal holde styr på sitt virkelige jeg oppe i alt dette. Hvor går grensen mellom spill og hvem hun virkelig er? Og hvordan kan hun vite om de andre spiller eller er ærlige? Kan hun stole på noen? Jeg syns det er en fantastisk kommentar til nåtidens reality-shows og sosiale medier, Collins viser hvor kynisk og menneskelig det er å forsøke å vise seg fra den siden en tror de andre liker best.

Dødslekene er veldig engasjerende og spennende. Historien er en original vri på en kjent tematikk (Fluenes herre, Battle royale), og Collins lykkes i mine øyne svært godt. Litt ubehagelig er det at ungdom blir drept når det er knappe fire måneder siden 22. juli, men fordi settingen er fullstendig annerledes var det ikke noe jeg tenkte særlig mye over når jeg leste.

Jeg hadde store problemer med å legge fra meg boken, og med å plukke opp Tomas Espedal når den var lest ferdig. Det var mye mer fristende å lese oppfølgeren. Den står jeg nå på venteliste til, jeg håper den kommer etter jeg er ferdig med eksamen. Til våren kommer også filmatiseringen av den første boken!

Om dette ikke hørtes ut som din type bok, kan du jo lese anmeldelsene min av de andre bøkene jeg har lest i Bergen Leser-prosjektet:
- Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger
- Victoria Hislop – Øya
- J.K. Rowling – Harry Potter og Dødstalismanene
- Cecilia Samartin – Drømmehjerte
- Jo Nesbø – Panserhjerte

Panserhjerte

Det viser seg at man blir litt lei av å lese og blogge om bøker man vanligvis ikke ville lest. Lyst er blitt til plikt.

Jo Nesbøs Panserhjerte hadde lang venteliste på biblioteket når den kom ut. Jeg skjønner hvorfor. En ruselskende etterforsker på jakt etter en bestialsk morder er ganske spennende.

Harry Hole har flyktet fra Norge for å leve et stille liv i evig rus, men blir hentet tilbake til den norske hovedstaden for å 1:besøke faren som ligger for døden, 2: løse en ny sak med en ny seriemorder, og 3: bidra i den interne kampen mellom Kripos og Voldsavsnittet om hvem som skal få lov å etterforske mord i hovedstaden. Det siste kunne han kanskje ikke brydd seg mindre om, det andre også – i begynnelsen.

To jenter har blitt funnet druknet i sitt eget blod med 24 stikk i alle retninger som må ha kommet fra noe som har vært i munnen. Våpenet har drapsmannen tatt med seg, og det finnes ingen spor annet enn noen lavasteiner. Ingen forstår noen ting, og det de finner ut finner de for sent. Det er den klassiske krimhistorien hvor morderen er flere steg foran og kan observere og regissere jakten på seg selv.

Nesbø er kjent for sine detaljerte beskrivelser av ubehagelige hendelser, noe som er grufullt og frydefullt på engang. Det blir så kaldt og hjerteløst når en forfatter har tatt seg tid til å beskrive hvordan ofrene dør, kanskje mer troverdig også. Han åpner også opp Harrys følelses- og tankeliv, vi ser han fra alle sider, på godt og vondt. Harry er ingen helt, han er egentlig en egosentrisk deprimert mann med en smule ondskap i seg. Det er bare hans evne til å se detaljer og finne sammenhenger som gjør at politiet vil ha han med på denne saken.

Dette er den første boken jeg har lest om Harry Hole, det er skrevet syv andre før Panserhjerte. Det var ikke noe problem. Jeg forsto at noen av karakterene har figurert i tidligere bøker, men følte ikke at jeg gikk glipp av noe ved å ikke ha lest om dem før. Nesbø presenterer de på en god måte. Kanskje det blir litt kjedelig for de som har fulgt Harry lenge? Kan hende det er derfor Nesbø skriver inn nye karakterer også. Det eneste jeg skulle likt å vite mer om er den kvinnen Nesbø lengter etter gjennom Panserhjerte, en kvinne som forlot han i forrige bok, Snømannen, under svært tragiske omstendigheter: drapsmannen Harry jaktet på holdt på å drepe henne. Hadde jeg visst mer om forholdet hadde jeg antakeligvis hatt større forståelse for savnet Harry føler.

Boka var overraskende tykk, 600 sider. Den tok derfor lenger tid å lese enn jeg hadde trodd, og jeg lurte iblant på hva han skulle fylle sidene med fordi det ofte framsto for meg som at de straks hadde drapsmannen i håndjern. Det viste seg at Nesbø er flink til å skjule sannheten.

Når påsken kommer vet jeg hvilken krimforfatter jeg skal lese! Men for min del kan ikke Harry Hole måle seg med Harry Potter i konkurransen om hvem som fortjener å bli Bergen Leser-boka.

Neste bok: Suzanne Collins – Dødslekene
Tomas Espedal sto egentlig for tur, men det glemte jeg. Han får vente til slutt.

Jeg har utsatt Dødslekene fordi den minner litt om Utøya, selv om handlingen ikke er lik: 24 ungdommer blir satt ute i ødemarka og må drepe hverandre for å overleve. Den siste som står igjen, vinner. Handlingen er lagt i en dystopisk framtid hvor fattigdom og hungersnød er hverdag, og verden styres av en håndfull maktsyke, ondskapsfulle mennesker. Den er definert på biblioteket som fantasy for ungdom. Har lest et kapittel, og ble veldig positivt overrasket!

Dødslekene skal jeg lese gjennom før 5. november. Da har jeg en uke å lese Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) før Bergen Leser-boka blir bestemt 11. november.

For de uinvidde: Les om høstens leseprosjekt, og titt innom anmeldelsene mine av La meg synge deg stille sanger, Min Kamp 1, Øya, Harry Potter og dødstalismanene og Drømmehjerte.

Drømmehjerte

En uke for sein bokanmeldelse, men det må være lov når macen krasjer og en lett eksamensangst slår til.

Cecilia Samartins Drømmehjerte er forsåvidt en fin, eksotisk og spennende fortelling om å måtte flykte fra hjemlandet og alltid lengte tilbake. Men den er litt for overdrevet, og litt flyktig.

Nora og Alicia er kusiner, de bor på Cuba, og tiden er like før Castros revolusjon. Samartin beskriver et samfunn hvor alle er bemidlet, fornøyde, mette og opptatte av å gjøre livet mest mulig hyggelig, morsomt og avslappende. Alt er idyll, og kusinene fantaserer om å bli sparkepiker mens de ligger under palmene og utsetter leksene. De voksne snakker litt om politikk og om raseskillet, men Nora og Alicia bryr seg lite om det.
Så kommer revolusjonen, og ting blir ikke slik de voksne har sett for seg. Ting blir ikke bedre, de blir verre med Castro og hans kommunistparti. Folk mister husene sine, jobbene sine, det drives klappjakt på meningsmotstandere og overfloden av mat blir erstattet med svartebørsmarked og rasjoneringskort. Nora og familien flykter til USA, Alicias familie blir igjen på Cuba. Nora får beskjed om å gi det nye landet drømmehjertet sitt, og bevare sitt ekte til hjemlandet Cuba.

Dette er en bok om å lengte hjem, om å savne, og om å samtidig forsøke å tilpasse seg et nytt liv uten å miste seg selv. Samartin er flink til å trekke fram følelser, reaksjoner og tanker rundt det å være en av de som rømte. Hun viser utfordringene ved å sette seg selv på sidelinjen mens hjemlandet kjemper. Ved å velge å fortelle i fortid skaper Samartin den samme stemningen som når foreldre og besteforeldre forteller sine livshistorier.

Det er også en reklamebrosjyre for Cuba slik det kan ha vært før revolusjonen. Jeg sier kan, fordi Samartin selv var ni måneder gammel når de flyktet fra Cuba. Hennes skildringer er basert på det familien har fortalt henne. Jeg synes skildringen er for idyllisk før revolusjonen, og for tragisk etter. Men det er jo fordelen ved å skrive skjønnlitteratur, en kan være så subjektiv en bare vil. Likevel tror jeg hun kunne tjent på å vise flere gråsoner. Jeg har vært på Cuba, og det er et land i forfall. Men ikke i så stor grad som Samartin skildrer det.

En ting som irriterte meg ved Samartins språk er at hun har insistert på å la enkelte ord være spanske. Det er abuelo og abuela, ikke bestemor og bestefar. Det er arroz con pollo, ikke ris med kylling. Hvem abuelo og abuela er kommer fram i løpet av teksten, og det er nok ikke særlig viktig at vi vet hva slags mat de spiser. Men jeg syns det virker som et krampaktig forsøk på å gjøre ting eksotiske, som går på bekostning av lesevennligheten. Jeg vil jo gjerne forstå alt jeg leser uten å måtte sitte med ordbok ved siden av meg, og Samartin trenger ikke spanske ord for å gjøre Cuba eksotisk. Det klarer hun fint med beskrivelsene sine.

Med revolusjonen som bakteppe skaper Samartin en engasjerende fortelling om to kusiners liv som tar ulike retninger, men som likevel alltid holder sammen. Drømmehjerte er til tider rørende og opprørende, noen ganger veldig spennende, men også en flyktig bok. Det kunne være interessant å dvele lenger ved tankene og opplevelsene Nora har. Spinne dem ut mer, istedet for å være innom mange uten å kunne filosofere skikkelig over dem.

Drømmehjerte er en underholdende bok, men for meg smurte den for tykt på og kunne boret litt dypere i hjemlengselen.

Neste bok: Jo Nesbøs Panserhjerte
Enda en hjertebok! Det var helt tilfeldig, og innholdet er fullstendig annerledes. Jeg begynte forrige uke, og er usikker på om jeg blir ferdig til 22. oktober. Boka er lengre enn jeg trodde, 600 sider detaljert krim. Lenge siden jeg har lest det, men jeg fryder meg så langt.

Resterende bøker er:
- Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv): 22. – 29. oktober
- Suzanne Collins – Dødslekene: 29. oktober – 9. november

For de uinvidde: Les om høstens leseprosjekt, og titt innom anmeldelsene min av La meg synge deg stille sanger, Min Kamp 1, Øya og Harry Potter og dødstalismanene.