Bloggtips

Elvis Presley – White Christmas



Hendene mine har pakket inn tusen gaver og jeg kan enda se spor etter sviende og overraskende papirkutt. Neglene var praktisk klippet: lange nok til å pirke av prislapper, men korte nok til at de ikke knakk eller at smuss og pepperkakesmuler samlet seg under dem. Nå er de dekket i mørk, metallisk blå neglelakk, hele kroppen er myk av fuktighetskrem og hjernen er seig etter 10 timers søvn og feriedager med friheten til å gjøre akkurat det man vil. Jeg har spist min halve kroppsvekt i mandariner, og går rundt og lukter på fingrene mine. Jeg har gått på skøyter uten å falle, og vil ut i bakken på snøbrett og opp i åsa på ski. Jeg har hatt på kjole hver dag, og det er varmt og gult i stuen hele tiden. Kjøleskapet går aldri tom for mat, og hvis det gjør det er det ikke mitt ansvar å kjøpe inn mer. Jeg lar være å lese nyheter, sjekke facebook, tenke på vårsemesteret. Istedet ser jeg halvgode filmer på tv, forsøker å overtale lillesøster til å spille Little Big Planet med meg, og leser alle bloggene jeg ikke har lest på en stund:

Annah Pannah jobber på Hulen sammen med meg, må ha fått en ekstra energiinjeksjon ved fødselen av. Hun tar bilder, og gjør hverdagslige tema underholdende.

Bharfot er en del av min kulturelle ryggsekk. Hun skriver om litteratur, og i det siste en god del film. Mer rolig og utdypende enn det du finner i media, om både det godt kjente og det man tenker at burde være mer kjent.

fr.martinsen er nerd på sosiale medier, ærlig og litt revolusjonær. På den måten at hun tør bruke stemmen sin og ikke legger fingrene i mellom. Noen ganger skriver hun sånn at jeg må lese det to ganger.

Haustljos er skrevet av Avil. Hun er samfunnsengasjert på flere plan, og har skrevet bok.

Revolusjonært roteloft handler om hvordan det er å være litt ulik andre, om å leve, reagere og engasjere. Det er Virrvarr som skriver, hun er like gammel som meg og har allerede gitt ut bok. Noen ganger blir jeg misunnelig fordi hun er så flink.

The Sartorialist er mitt dykk inn i moteverdenen. Scott Schuman har jobbet 15 år i motebransjen, kan sy, og er ekstremt flink til å ta bilder av stilig kledde folk på gaten.

Sivilstatus er den noe selvbiografiske tegneserien til Kristin Hamran Storrusten. Jeg smiler av den, og forsøker å fortelle poengene videre – det failer jeg ofte på, det er best å lese dem selv.

Strekhjerte ga ut bok om Roskilde i sommer, og har begynt å blogge igjen nå. Jeg er så glad for det. Hun inspirerer meg og får alltid verdenen min til å stoppe opp.

Amnestys blogg er videre og mer personlig enn nyhetsbrevet deres, pluss at man kan signere opprop og engasjere seg på flere måter.

1001 rules for my unborn son åpenbarer tips og triks som gjør livet mer logisk og innholdsrikt.

Make Tech Easier handler om software til datamaskinen din. Tips og triks, nyheter, testing av nye saker – som Google Wave. Jeg har Ubuntu som operativsystem og kan klassifiseres som seminerd når det kommer til data. Jeg liker dette.

I skrivende stund har jeg rundt 30 blogposter å lese, i tillegg til de mer generelle nettsidene jeg forsøker å følge med på. Det hoper seg opp når man tar skippertak til eksamen, trår til ekstra på jobb og bidrar litt til på Hulen også. Men så blir det ekstra deilig når man endelig har masse tid.

Hvilke blogger likte du?
Vet du om noen jeg kunne like?

Stoler du på meg?

Birgitte Førsund kaller blogging for den femte statsmakt i sin kommentar i Aftenposten. Med dette sikter hun til at medieinstitusjonen, den fjerde statsmakt, har fått sin egen vaktbikkje som følger med på det den foretar seg. Bloggerne avslører medienes triksing med virkeligheten, fordi de er frie.

En blogger er sin egen sjef og trenger ikke svare for andre enn seg selv, og trenger heller ikke ta hensyn til et økonomisk aspekt når de skriver. Bloggere kan skrive om akkurat det de har lyst til. En journalist har en sjef som kaster artiklene hans hvis de skulle være upassende. Journalisten må hele tiden ha i bakhodet at avisen han skriver for må tjene penger hvis han skal ha en jobb. I tillegg har journalisten noen retningslinjer som kalles Vær Varsom-plakaten, som han hele tiden må forholde seg til.

Å ha en sjef, å være avhengig av økonomisk støtte og i tillegg ha regler som må følges innskrenker selvfølgelig journalistens frihet. Men: Det er flere årsaker til at medieinstitusjonen har disse begrensingene, og disse mener jeg at Birgitte ikke har vurdert. Man kan summere de opp til å kalles frihet under ansvar.

Vær Varsom-plakaten er prinsipper som viser hvordan man skal utføre dette frihet under ansvar. De forklarer hva som forventes av medieinstitusjonen, hvordan man skal samle informasjon og oppføre seg mens man gjør det, og hvordan man skal ta hensyn til den/det man skriver om. Ærlighet, redelighet, oppriktighet og nøyaktighet er fire stikkord som kan dekke relativt godt.

En journalist skal kunne skrive om hva som helst, slik en blogger gjør. Den største forskjellen ligger i at journalisten er forpliktet gjennom denne plakaten til å ta hensyn til hvem han skriver om, og til å ta ansvar for det han skriver om. Hvis Karita Bekkemellom kalles Jens Stoltenberg for en ku, må journalisten ringe Jens og høre hvordan han reagerer slik at Jens får en mulighet til å svare for seg før han får nyheten kastet i ansiktet sammen med morgenkaffen. Hvis journalisten skriver noe en leser mener er usant, må journalisten kunne vise hvor han har hentet informasjonen fra og argumentere for det, og eventuelt beklage hvis det skulle vise seg å være usant.

Prinsippene har også en høyere mening: journalisten skal følge de for å sikre sin egen, avisens og medieinstitusjonens troverdighet. En journalist kan skrive om hva som helst, så lenge han har belegg for det og så lenge han skriver det slik det er uten å pynte eller vri på sannheten. Du skal kunne lese en artikkel og være sikker på at det som står i den er sant, og du skal kunne etterprøve det og få bevist at det er sant. Hvis en avis kaster påstander mot deg, som at ‘Bush stiller til valg igjen’, og den eneste begrunnelsen og kilden du kan finne er at journalisten ‘har lest det et sted’, vil du tro på det? Vil du ha tillit til journalisten? Til avisen?

Det er redaktøren som skal verne om prinsippene i Vær Varsom-plakaten. Det er hans oppgave å påse at journalistene følger de, og det er også han som må stå til ansvar hvis noe skulle være feil. Én person å forholde seg til istedet for hele staben av journalister gjør det mer praktisk, men det er samtidig et dobbel sikring for avisens troverdighet og din garanti for at det som står i den er ærlig, hensynsfullt og ansvarlig arbeid.

Å være avhengig av å tjene penger er medieinstitusjonens største draw-back. Brorparten av inntektene kommer fra annonsører, bedrifter som har til hensyn å påvirke deg til å kjøpe noe, mene noe. Disse vil ikke plassere sin reklame i et medie som er for kritisk til samfunnet og dets kommersielle krefter. Mediene må derfor alltid skape plass for reklame ved å velge sine saker, noe som innskrenker journalistens frihet på en måte som ikke svarer til medienes oppgave: å avdekke sannheten og åpne for debatt.

Å tenke på økonomi har likevel sine positive sider. Journalister jobber også for å tjene penger til livets opphold. For å få betalt må de gjøre jobben sin skikkelig, hvis ikke får de sparken. En journalist som ikke tar hensyn og frasier seg ansvar mister jobben og inntekten, og økonomi kan derfor ses som en sentral påvirkningsfaktor når det kommer til å holde journalistene på den riktige sti. En annonsør vil heller ikke plassere sin reklame i et medium som ikke har troverdighet, da vil reklamen hans også miste troverdighet. Således må altså mediene følge prinsippene i Vær Varsom-plakaten for å beholde annonsørene sine, og journalisten må følge dem for å kunne tjene penger på jobben sin.

En blogger er en privatperson som bruker internett istedet for leserbrev, uttalelser eller plakater til å ytre sine meninger, og skrive om hva han mener er viktig. Han kan og burde være personlig og engasjert. En journalist er en arbeider hvis jobb er å spre korrekt og relevant informasjon om samfunnet og legge til rette for debatt. Han skal være saklig og upartisk. Allerede i startgropen er det to ulike utgangspunkt som ikke bør blandes, slik Birgitte gjør. En blogger er ikke et avishus, et avishus er ikke en blogg.

Siden en blogg ikke er en mediebedrift, trenger ikke bloggeren ta hensyn til Vær Varsom-plakaten. Det gjør han friere, som Birgitte påpeker. Men det betyr også at han ikke trenger å ta hensyn til personene han skriver om, og han trenger ikke ta ansvar for det. Jeg trenger ikke å fortelle Birgitte om denne blogposten, og hvis hun skulle finne den og føle seg støtt kan jeg heise på skuldrene og si at såpass får hun tåle – vi har jo ytringsfrihet i dette landet og dette er en personlig ytring som ikke er et personlig angrep på henne. Jeg kan også la være å linke til kommentaren og Vær Varsom-plakaten, men likevel fremstille teksten min som korrekt og få deg til å tro at den er det. Det er ingen som sjekker det jeg skriver før jeg legger det ut, den eneste personen som går god for denne teksten er jeg. Jeg får ingen straff hvis jeg lyver, ihvertfall ikke økonomisk – dette er jo noe jeg skriver på fritiden min.

Det finnes ingenting i en blogg som gjør at den kan forventes å være like troverdig som en nettavis. ‘Hindrene’ som journalistene har sørger for at du som leser kan stole på at det som står der er sant.

Medier er ikke en femte statsmakt. Du skal ikke stole blindt på blogger. Du skal være mer kritisk til blogger enn til mediene. En blogger har ingen krav han må følge, han har ingenting å miste annet enn lesere. En blogger leverer en like redigert versjon av virkeligheten som mediene gjør, den store forskjellen er at vi ikke stiller krav til hvordan bloggerne gjør det. For alt du vet kan det hende jeg har skrevet denne blogposten fordi jeg har fått en bok om bloggens negative sider som jeg skal snikreklamere for neste gang jeg skriver. Kan hende jeg syns boka er skikkelig dårlig også, men jeg velger å skrive positivt om den sånn at jeg kan få fler bøker fra forlaget.

Det er ingen tvil om at blogging har vokst frem som en sentral og viktig informasjons- og meningskanal. og dét mener jeg er positivt. Endelig blir privatpersoners ytringer hørt!
Det er Birgittes sammenlikning og overposisjonering av bloggen i forhold til mediene, og menneskers tilsynelatende naive tiltro til bloggere jeg er skeptisk til.

Vaksinen er ikke tvang

Folkehelsteinstituttet (FHI) har til tider vært vinglende i sine uttalelser om vaksinen mot svineinfluensa, og fakta har kommet på bordet som gjør at det er blitt sådd tvil om denne vaksinen er så lur å ta helsemessig sett. Media har dekket høyt og lavt, legestanden og FHI har fått heftig kritikk av aktører fra alle hold.

Nå har de som ikke vil vaksinere seg fordi de mener den er farlig, laget sin egen nettside: vaksineaksjon.no Nettsiden er viktig fordi den er en kritikk mot FHI, den stiller spørsmål ved FHIs uttalelser på bakgrunn av bestanddeler i vaksinen og andre lands valg av bruksområde for den. Men, blir det gjort på en vitenskaplig, konkret og forståelig måte? Jeg synes ikke det. Sammenhenger blir ikke forklart, språket er formulert slik at man får følelsen av at vaksineaksjon.no’s argumenter er fakta som det ikke kan tviles på. De kan tviles på, og de skal kunne tviles på. Jeg vil gjerne lese om kritikken mot vaksinen jeg, men jeg klarer ikke å ta vaksineaksjon.no alvorlig på grunn av språkføring og fremtreden. Dere kan jo ta en titt selv, jeg leste litt rundt i faktadelen før jeg sendte dem en mail:

“Det er ingen som tvinger dere til å ta vaksinen. Hvis dere er overbevist om at den er farlig for dere, og at det er bedre å kanskje få svineinfluensa (som ikke er farlig for majoriteten av befolkningen) – så la være!

Men å forsøke å tvinge deres syn og meninger over på andre, og formulere dere på en måte som gjør at dere fremstår som de eneste som har rett – det er virkelig feil. Folk har krav på viktig og riktig informasjon, men de har også krav på å få bruke den informasjonen til å gjøre opp sin egen mening. Verken FHI eller dere kan garantere for faktaene deres rundt vaksinen – alle bivirkningene er ikke kjent enda og langtidseffekter får man ikke oversikt over før om nettopp lang tid.

Media var de som først brakte nyheter om kritikk mot vaksinen, hvorfor angripe dem? Medias oppgave er ikke å ta side i en slik meningsutveksling, men å belyse det som skjer gjennom debatt, reportasjer og nyheter. Det er ikke Aftenposten eller Dagbladet som har sagt at vaksinen er trygg, det er menneskene som har uttalt seg i Aftenposten og Dagbladet som har sagt det. Skulle disse avisene kommentert uttalelsene ville de tatt side, og det skal medieinstitusjonen ikke gjøre. Leseren skal få velge selv hva hun vil tro. Selvfølgelig blir det ikke plass til alt som skjer, de må gjøre et utvalg akkurat som andre velger hva slags informasjon de vil la skylle over seg.

Før dere går til angrep på FHI, media og legestanden, kan dere kanskje ta en titt på deres egen retorikk og hvordan dere presenterer dere for det norske folk?
For meg fremstår dere som sinte, subjektive og påståelige – ikke ærlige, avmålte og saklige. Jeg er villig til å høre på dere, hvis dere presenterer dere og deres fakta på en vitenskapelig, ikke allvitende, måte.

Vennlig hilsen
Janne”

Aasland + Halvorsen = 11 måneders studiestøtte?

Kaiser Chiefs – The Angry Mob



Regjeringskabalen blir lagt fram i morgen, men Aftenposten kan allerede fortelle at Kristin Halvorsen slutter som finansminister og begynner som kunnskapsminister. Hvis hun gjør jobben sin like bra der, håper jeg det drypper litt over på høyere utdanning også.

Kunnskapsdepartementet har nemlig to ministere: Kunnskapsministeren, som har ansvar for barnehage og skole opp til videregående. Og Forsknings- og høyere utdanningsministeren (FH), som logisk nok har ansvar for forskning og høyere utdanning. Foreløpig FH er Tora Aasland fra SV, og Aftenposten melder at hun fortsetter i sin stilling i den kommende regjeringen. Altså er det hun som har hovedansvaret for å få gjennom mitt og mange andres krav om 11 måneders studielån, og også hun som kan stilles hovedansvarlig for at det ikke har skjedd enda.

Så jeg sendte henne en mail, og spurte hvorfor regjeringen hadde brutt løftet sitt om 11 måneders studiestøtte, hva som kommer til å bli gjort videre med saken. Jeg mener jeg også spurte om hva som ble prioriert viktigere enn utvidet studiestøtte, men jeg er ikke sikker, for jeg har ikke beskjeden jeg sendte til Aasland. For å komme i kontakt med henne måtte jeg fylle ut et skjema på regjeringens nettsider, og det fikk jeg ingen kopi av – og tenkte ikke på å ta kopi selv. Uansett, her er svaret jeg fikk fra henne, jeg har fått lov å publisere det:

Kjære ———-,

Takk for melding. Ut fra de forventningene som var skapt, kan jeg forstå at du er skuffet, men jeg håper ikke du har mistet tilliten til oss.

Regjeringen har aldri gitt noe løfte om 11 måneders studiestøtte. De tre regjeringspartiene har alle positive landsmøtevedtak fra i år på saken (med noe ulike formuleringer). Men: Det har ikke vært gitt noe løfte om dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2010 (som ble lagt fram nå). Jeg har hele tiden vært klar på at dette er en dyr og krevende reform (trenger lovendring og mye penger og dermed tid), som SV gjerne ser gjennomført, og som vi vil kjempe for. Det har vi også gjort – og kommer til å gjøre.

Vi fikk dessverre ikke gjennomslag for dette kravet i regjeringsforhandlingene nå nylig (Soria Moria 2). Det betyr ikke at saken er tapt i regjeringsperioden, men den blir tyngre å kjempe fram. Jeg kommer til å starte med å gjennomføre en levekårsundersøkelse for studenter, slik at vi har et best mulig grunnlag for å vurdere studentenes økonomiske situasjon. Deretter kommer vi til å jobbe systematisk med å øke studiestøtta. For: 11 måneder i seg selv er ikke noe verdt hvis det ikke samtidig er en økning (for eksempel tilsvarende en måneds utbetaling i dag).

Det som er bra i Soria Moria 2 er formuleringene om heltidsstudenten og om styrking av utdanningsstøtten for studenter med funksjonsnedsettelser og studenter med barn. Det er et viktig steg i riktig retning, og gir positiv drahjelp for oppfølgingen.

Ellers har vi jo innfridd kravene når det gjelder studentboliger: I år bygges rekordmange (1600), og 1000 studentboliger i året skal vi fortsatt bygge. Dette er en sak som er viktig for studentøkonomien, og en vinnersak som det er lett å glemme når den faktisk innfris. I tillegg vil jeg nevne 5600 nye studieplasser i 2010, midler til samarbeid for å gjøre utdanningsinstitusjonene våre sterkere, positive signaler i Soria Moria 2 om økte basisbevilgninger i denne regjeringsperioden, og sterk forskningsinnsats i mange år på rad nå.

Studentene og studentorganisasjonene er viktige samarbeidspartnere og støttespillere for SV og for meg som statsråd. Ingen av oss har grunn til å sette på oss taperstemplet. La oss vise at vi er sterke – sammen!

Med vennlig hilsen

Tora Aasland

Jeg vet ikke hvem som tar feil, Aftenposten og NSU, eller regjeringen. Den ene siden forteller meg at regjeringen har brutt et løfte, den andre siden forteller meg at det aldri har vært snakk om noe løfte. Det som er klart er at folk er misfornøyde med satsingen på høyere utdanning og forskning, både på neste års statsbudsjett og i regjeringens planer for de neste fire årene.

Aasland skriver at hun vil jobbe videre med å øke studiestøtten. Får hun hjelp av Halvorsen tror jeg det kan bli riktig bra, for Halvorsen synes godt i mediebildet og har litt større gehør, virker det som. Mange mener at Aasland går for rolig i gangene, har for liten gjennomslagskraft. Med Halvorsen som makker kan det definitivt endre seg.

Men Halvorsen kan også velge å kjøre sitt eget løp, og kun fokusere på sine ansvarsområdet. Gjør hun det, kan studiestøtten få enda dårligere levekår. Hvordan skal den få gehør i regjeringen og på stortinget, om den blir hysjet ned i sitt eget departement?

Sannsynligheten for sistnevnte vil jeg regne som liten, med tanke på at Halvorsen er leder for SV, et parti som har som mål i den kommende perioden å utvide studiestøtten til å gjelde 11 måneder. Skal partiet komme ut av denne regjeringsperioden med hodet hevet må hun bry seg om dette. Jeg krysser fingrene, og håper hun ikke tar en Djupedal.

Og jeg er ikke alene med håpet og kryssede fingre. NSU har allerede startet arbeidet med kravene for Statsbudsjettet 2011, og har gitt 11 måneders studiestøtte 2.prioritet. På Facebook ga et raskt søk tre grupper dedikert til emnet: “Kampen for heltidsstudenten”, “11 måneder med studielån!” og “Lånekassen må gi oss mer støtte!”. Formuleringene i de ulike gruppene er av varierende kvalitet, men engasjementet og kjernen i saken er den samme. Den siste gruppen har i skrivende stund over 15 000 medlemmer. Gruppenes mål er selvfølgelig å kreve politikernes oppmerksomhet gjennom styrke i antall, og kreve at studiestøtten blir utvidet til å gjelder for 11 måneder.

Ved å legge press på regjeringen og følge prosessen øker vi mulighetene for at det kan skje. Husk at vi for et halvt år siden fikk reversert blasfemiparagrafen gjennom å tydeliggjøre vår mening. Politikerne er nødt til å høre på oss. Det er naivt å tro at de er tankelesere, og det er latskap å ikke bruke rettigheten sin til å bli hørt. Bruk rettigheten din, slutt å være naiv – så kan vi få det til!

SKUFFA!

Beastie Boys – Sabotage



Skuffa var det eneste ordet som dukket opp når jeg spent lastet ned regjeringens politiske plattform og søkte meg fram til delen som har med utdanning å gjøre. Og der står det:

“Regjeringen vil:
• styrke basisbevilgningene til universiteter og høgskoler for å øke
utdanningstilbudet, herunder etter- og videreutdanning og desentralisert
utdanning, og øke antall studieplasser
• styrke utdanningsstøtten for studenter med funksjonsnedsettelser og studenter
med barn
• ha mål om å bygge 1000 studentboliger i året” (Les hele plattformen her)

…hva skjedde med løftet om 11 måneders studiestøtte?

Det er selvfølgelig vel og bra at de vil øke den for de som trenger det aller mest, men ALLE studenter trenger å få låne mer penger! Fy faen så skuffet jeg er! Mest over SV som jeg stemte på, men også over SP og AP og regjeringen som et hele! Hvis de har råd til å GI bort 10 000,- i måneden til trygdede, har råd til å LÅNE bort 8 000,- ekstra til landets studenter!

Jeg forstår at dette vil bli en ekstra utgiftspost, men pengene vil jo komme tilbake i form av nedbetaling av lån (med renter), og arbeidskraft. Jeg er forbannet og inn til gråten skuffa fordi jeg trodde så mye og stolte 100% på at denne gangen, NÅ skal det endelig gjøres noe. Mine venner har klappet meg på skulderen og sagt at det kanskje var litt naivt av meg, at de mistenkte at regjeringen kom til å ‘glemme’ akkurat det løftet.

Skal man ikke kunne stole på politiske partier?

Hvorfor holdt de ikke løftet sitt? Hvorfor ble det nedprioritert? Klarer ikke statsråd Aasland å snakke vår sak?

Hva kan jeg gjøre?
Annet enn å sende mail til ulike departementer og be om forklaring, har jeg ikke noen kort på hånden som kan svi dem. Hvis jeg stryker på eksamenene som en slags protest får jeg bare mer lån å betale ned (og dårlig samvittighet). Hvis jeg protesterer gjennom å slutte å studere tar bare noen andre plassen min (var det 80 000 ekstra studenter som var forventet de neste årene?), og sannsynligheten for at jeg får en jobb jeg ikke trives i er stor. Hvis vi får universitetet til å flytte eksamenene frem til april vil vi ha penger mens vi tar eksamen, og frem til vi får første sommerjobblønning. Men det blir mindre tid til å studere på, samt at løsningen fjerner behovet for en måned ekstra studiestøtte. Alt blir som å skyte seg selv i foten, noe som yter en viss rettferdighet siden studiestøtten faktisk er en mulighet gitt av staten, en gave som gjør det mulig å studere ut ifra kunnskap, ikke økonomisk kapital. Og selv om gaven er mangelfull tar vi til takke med den, for det er den eneste muligheten vi har.

Jeg er skuffet. Studenter er skuffet. Studentorganisasjonene er skuffet. Rektorene er skuffet. LO er skuffet.
Men hva annet kan man gjøre enn å sette sin lit til statråd Aasland som lover at hun vil jobbe videre med saken internt i regjeringen?

Det spørs om det blir Rødt eller Venstre neste gang, gitt. De står ihvertfall på krava, enten det er motstand eller ikke.