Aasland + Halvorsen = 11 måneders studiestøtte?

Kaiser Chiefs – The Angry Mob



Regjeringskabalen blir lagt fram i morgen, men Aftenposten kan allerede fortelle at Kristin Halvorsen slutter som finansminister og begynner som kunnskapsminister. Hvis hun gjør jobben sin like bra der, håper jeg det drypper litt over på høyere utdanning også.

Kunnskapsdepartementet har nemlig to ministere: Kunnskapsministeren, som har ansvar for barnehage og skole opp til videregående. Og Forsknings- og høyere utdanningsministeren (FH), som logisk nok har ansvar for forskning og høyere utdanning. Foreløpig FH er Tora Aasland fra SV, og Aftenposten melder at hun fortsetter i sin stilling i den kommende regjeringen. Altså er det hun som har hovedansvaret for å få gjennom mitt og mange andres krav om 11 måneders studielån, og også hun som kan stilles hovedansvarlig for at det ikke har skjedd enda.

Så jeg sendte henne en mail, og spurte hvorfor regjeringen hadde brutt løftet sitt om 11 måneders studiestøtte, hva som kommer til å bli gjort videre med saken. Jeg mener jeg også spurte om hva som ble prioriert viktigere enn utvidet studiestøtte, men jeg er ikke sikker, for jeg har ikke beskjeden jeg sendte til Aasland. For å komme i kontakt med henne måtte jeg fylle ut et skjema på regjeringens nettsider, og det fikk jeg ingen kopi av – og tenkte ikke på å ta kopi selv. Uansett, her er svaret jeg fikk fra henne, jeg har fått lov å publisere det:

Kjære ———-,

Takk for melding. Ut fra de forventningene som var skapt, kan jeg forstå at du er skuffet, men jeg håper ikke du har mistet tilliten til oss.

Regjeringen har aldri gitt noe løfte om 11 måneders studiestøtte. De tre regjeringspartiene har alle positive landsmøtevedtak fra i år på saken (med noe ulike formuleringer). Men: Det har ikke vært gitt noe løfte om dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2010 (som ble lagt fram nå). Jeg har hele tiden vært klar på at dette er en dyr og krevende reform (trenger lovendring og mye penger og dermed tid), som SV gjerne ser gjennomført, og som vi vil kjempe for. Det har vi også gjort – og kommer til å gjøre.

Vi fikk dessverre ikke gjennomslag for dette kravet i regjeringsforhandlingene nå nylig (Soria Moria 2). Det betyr ikke at saken er tapt i regjeringsperioden, men den blir tyngre å kjempe fram. Jeg kommer til å starte med å gjennomføre en levekårsundersøkelse for studenter, slik at vi har et best mulig grunnlag for å vurdere studentenes økonomiske situasjon. Deretter kommer vi til å jobbe systematisk med å øke studiestøtta. For: 11 måneder i seg selv er ikke noe verdt hvis det ikke samtidig er en økning (for eksempel tilsvarende en måneds utbetaling i dag).

Det som er bra i Soria Moria 2 er formuleringene om heltidsstudenten og om styrking av utdanningsstøtten for studenter med funksjonsnedsettelser og studenter med barn. Det er et viktig steg i riktig retning, og gir positiv drahjelp for oppfølgingen.

Ellers har vi jo innfridd kravene når det gjelder studentboliger: I år bygges rekordmange (1600), og 1000 studentboliger i året skal vi fortsatt bygge. Dette er en sak som er viktig for studentøkonomien, og en vinnersak som det er lett å glemme når den faktisk innfris. I tillegg vil jeg nevne 5600 nye studieplasser i 2010, midler til samarbeid for å gjøre utdanningsinstitusjonene våre sterkere, positive signaler i Soria Moria 2 om økte basisbevilgninger i denne regjeringsperioden, og sterk forskningsinnsats i mange år på rad nå.

Studentene og studentorganisasjonene er viktige samarbeidspartnere og støttespillere for SV og for meg som statsråd. Ingen av oss har grunn til å sette på oss taperstemplet. La oss vise at vi er sterke – sammen!

Med vennlig hilsen

Tora Aasland

Jeg vet ikke hvem som tar feil, Aftenposten og NSU, eller regjeringen. Den ene siden forteller meg at regjeringen har brutt et løfte, den andre siden forteller meg at det aldri har vært snakk om noe løfte. Det som er klart er at folk er misfornøyde med satsingen på høyere utdanning og forskning, både på neste års statsbudsjett og i regjeringens planer for de neste fire årene.

Aasland skriver at hun vil jobbe videre med å øke studiestøtten. Får hun hjelp av Halvorsen tror jeg det kan bli riktig bra, for Halvorsen synes godt i mediebildet og har litt større gehør, virker det som. Mange mener at Aasland går for rolig i gangene, har for liten gjennomslagskraft. Med Halvorsen som makker kan det definitivt endre seg.

Men Halvorsen kan også velge å kjøre sitt eget løp, og kun fokusere på sine ansvarsområdet. Gjør hun det, kan studiestøtten få enda dårligere levekår. Hvordan skal den få gehør i regjeringen og på stortinget, om den blir hysjet ned i sitt eget departement?

Sannsynligheten for sistnevnte vil jeg regne som liten, med tanke på at Halvorsen er leder for SV, et parti som har som mål i den kommende perioden å utvide studiestøtten til å gjelde 11 måneder. Skal partiet komme ut av denne regjeringsperioden med hodet hevet må hun bry seg om dette. Jeg krysser fingrene, og håper hun ikke tar en Djupedal.

Og jeg er ikke alene med håpet og kryssede fingre. NSU har allerede startet arbeidet med kravene for Statsbudsjettet 2011, og har gitt 11 måneders studiestøtte 2.prioritet. På Facebook ga et raskt søk tre grupper dedikert til emnet: “Kampen for heltidsstudenten”, “11 måneder med studielån!” og “Lånekassen må gi oss mer støtte!”. Formuleringene i de ulike gruppene er av varierende kvalitet, men engasjementet og kjernen i saken er den samme. Den siste gruppen har i skrivende stund over 15 000 medlemmer. Gruppenes mål er selvfølgelig å kreve politikernes oppmerksomhet gjennom styrke i antall, og kreve at studiestøtten blir utvidet til å gjelder for 11 måneder.

Ved å legge press på regjeringen og følge prosessen øker vi mulighetene for at det kan skje. Husk at vi for et halvt år siden fikk reversert blasfemiparagrafen gjennom å tydeliggjøre vår mening. Politikerne er nødt til å høre på oss. Det er naivt å tro at de er tankelesere, og det er latskap å ikke bruke rettigheten sin til å bli hørt. Bruk rettigheten din, slutt å være naiv – så kan vi få det til!

SKUFFA!

Beastie Boys – Sabotage



Skuffa var det eneste ordet som dukket opp når jeg spent lastet ned regjeringens politiske plattform og søkte meg fram til delen som har med utdanning å gjøre. Og der står det:

“Regjeringen vil:
• styrke basisbevilgningene til universiteter og høgskoler for å øke
utdanningstilbudet, herunder etter- og videreutdanning og desentralisert
utdanning, og øke antall studieplasser
• styrke utdanningsstøtten for studenter med funksjonsnedsettelser og studenter
med barn
• ha mål om å bygge 1000 studentboliger i året” (Les hele plattformen her)

…hva skjedde med løftet om 11 måneders studiestøtte?

Det er selvfølgelig vel og bra at de vil øke den for de som trenger det aller mest, men ALLE studenter trenger å få låne mer penger! Fy faen så skuffet jeg er! Mest over SV som jeg stemte på, men også over SP og AP og regjeringen som et hele! Hvis de har råd til å GI bort 10 000,- i måneden til trygdede, har råd til å LÅNE bort 8 000,- ekstra til landets studenter!

Jeg forstår at dette vil bli en ekstra utgiftspost, men pengene vil jo komme tilbake i form av nedbetaling av lån (med renter), og arbeidskraft. Jeg er forbannet og inn til gråten skuffa fordi jeg trodde så mye og stolte 100% på at denne gangen, NÅ skal det endelig gjøres noe. Mine venner har klappet meg på skulderen og sagt at det kanskje var litt naivt av meg, at de mistenkte at regjeringen kom til å ‘glemme’ akkurat det løftet.

Skal man ikke kunne stole på politiske partier?

Hvorfor holdt de ikke løftet sitt? Hvorfor ble det nedprioritert? Klarer ikke statsråd Aasland å snakke vår sak?

Hva kan jeg gjøre?
Annet enn å sende mail til ulike departementer og be om forklaring, har jeg ikke noen kort på hånden som kan svi dem. Hvis jeg stryker på eksamenene som en slags protest får jeg bare mer lån å betale ned (og dårlig samvittighet). Hvis jeg protesterer gjennom å slutte å studere tar bare noen andre plassen min (var det 80 000 ekstra studenter som var forventet de neste årene?), og sannsynligheten for at jeg får en jobb jeg ikke trives i er stor. Hvis vi får universitetet til å flytte eksamenene frem til april vil vi ha penger mens vi tar eksamen, og frem til vi får første sommerjobblønning. Men det blir mindre tid til å studere på, samt at løsningen fjerner behovet for en måned ekstra studiestøtte. Alt blir som å skyte seg selv i foten, noe som yter en viss rettferdighet siden studiestøtten faktisk er en mulighet gitt av staten, en gave som gjør det mulig å studere ut ifra kunnskap, ikke økonomisk kapital. Og selv om gaven er mangelfull tar vi til takke med den, for det er den eneste muligheten vi har.

Jeg er skuffet. Studenter er skuffet. Studentorganisasjonene er skuffet. Rektorene er skuffet. LO er skuffet.
Men hva annet kan man gjøre enn å sette sin lit til statråd Aasland som lover at hun vil jobbe videre med saken internt i regjeringen?

Det spørs om det blir Rødt eller Venstre neste gang, gitt. De står ihvertfall på krava, enten det er motstand eller ikke.

Hva er viktigst for deg?

Florence and the Machine – Rabbit Heart (Raise it up)



På mandag skal SV, AP og SP begynne forhandlingene om ny regjeringsplattform. Man kan vente seg drakamper, for hvert parti har sine valgløfter de skulle sett innfritt. I tillegg er de ulike på enkelte områder – som i spørsmålet om hva som skal gjøres med ulven.

Aftenposten har skrevet en finfin artikkel om hvilke saker som kan bli de største utfordringene for regjeringen. Hvem som vil hva og hvem som vil mest er også med, noe som gir en fin pekepinn på hvor de ulike partiene står. Derfor ser jeg i etterkant at jeg kanskje ikke er så enig med SV som jeg trodde, spesielt ikke etter at jeg leste på Revolusjonært Roteloft at de tok på seg skylapper når det kom til oljesand i Canada. Men SV forblir likevel de som minner mest om meg, enn så lenge.

Men altså, Soria Moria II, Programmet for de neste 4 årene. Her er de sakene som er viktigst for meg:
- Verning av olje i nord.
Vi har ikke behov for de pengene oljen kan gi oss enda, dessuten er det raske penger. Fisken er varige penger, de formerer seg, og det vil alltid være et marked for det. Lofoten spesielt er et sårbart og viktig naturområde, på linje med Amazonas. Det er olje i Amazonas også, men de fleste er enige om at regnskogen bør bli sett på som verneverdig. Det bør de aktuelle områdene i nord også.
- Vern av ulv og barskog.
Barskog er viktig, å verne 4,6% av den skal ikke være så vanskelig. Ulveflokken i Norge står i fare for å gå i innavl, og er en ulveart som er utrydningstruet. Canadaulven er en annen art. Selvfølgelig er det kjipt når de går amok og dreper sauer an mass, men jeg hadde antakeligvis også fyllt opp handlekurven hvis alt i butikken plutselig var gratis og det bare var å ta seg for. Sauebøndene må få hjelp til å passe på dyrene sine – det skal gå an å ha ulv og sau i samme område.
- Vei og bane: Mer penger til tog.
Jeg har lappen, og norske veier er helt forjævlige. Likevel mener jeg det er viktigere å bygge ut jernbanen fordi den er mer miljøvennlig, og fordi det ofte er enklere å reise med tog enn med bil (parkering, kamikazesjåfører, dårlig vær, kø, ulykker). Jeg vil ha høyhastighetstog!
- Klima.
SV og SP vil gjøre Norge bedre på klima istedet for å kjøpe klimakvoter. Mer alternativ energi, rensing av anlegg og muligens noe vannkraftutbygging (uenig med SV her) er konkrete og gode tiltak som bidrar til å gjøre klimaet bedre.
- Likelønn.
Dette burde være en selvfølge, men det er tydelig at arbeidslivet ikke klarer å ordne opp i det selv.
- Skole.
SV har konkret foreslått “én lærer pr. 15 elever fra 1. til 5. trinn og en lærer pr. 20 elever fra 5. til 10. trinn.” Det vil gi bedre læring, bedre oppfølging, og antakeligvis roligere klasserom, bedre klassemiljø og bedre arbeidsmiljø for lærerne. Jeg regner med at de fleste husker hvilket kaos barneskole og ungdomsskole kunne være, og at utslitte lærere ikke akkurat var et uvanlig syn.
- Foreldrepermisjon.
At pappa får permisjon ut ifra hvor mye mamma har jobbet før fødelsen, er for meg ulogisk. Fedre må få mer tid med ungen sin uten at det går på bekostning av inntekt og den felles fødselspermisjonen.

- Økt studiestøtte!
Dette er ikke nevnt i artikkelen, antakeligvis fordi både SV, AP og SP er enige om å utvide støtten til 11 måneder. Det er første omgang, i andre omgang er de mer uenige om hvor mye mer penger studentene bør få låne. Jeg liker ikke at det blir forbigått i stillhet, jeg stoler ikke på at de kommer til å gjennomføre det i løpet av de neste 4 årene, eller om de utsetter det.

Jeg vil bli forbannet hvis én eller fler av disse sakene går i motsatt retning.
Hva er viktigst for deg?
Har du noen kampsaker som ikke er nevnt i Aftenpostens artikkel som du mener er vel så viktige?

Når skal studiestøtten økes?

Pink Floyd – Money

Valget er over og det blir fire nye år med rødgrønt. Når den nye regjeringen på mandag skal putte hodene sine sammen og skrive ‘SoriaMoria II’, som den er blitt kalt i norske medier, vil det ikke mangle på pressgrupper som vil ha sine saker ned på papiret som skal peke ut kursen for de neste fire årene.

Jeg håper, og vet at NSU allerede har startet prosessen med å få regjeringen til å øke studiestøtten. I forrige stortingsperiode ble det bestemt at utdanningsstøtten skulle prisjusteres hvert år – noe som har ført til en økning i studiestøtten fra 80 000,- i 2005 til 87 600,- i 2009. 7963,63 kroner i måneden hvis man fordeler det over 11 måneder, som er den reelle varigheten av ett år med studier. Lånekassen opererer fortsatt med et studieår på 10 måneder. En økning på 7 600,- er vel og bra det, men det er ikke nok. Studiestøtten skal brukes til mye mer enn å bo og spise.

Dette semesteret kostet mitt pensum rundt 3 000,-. Treningskortet som gir meg adgang til SiBs treningssentre koster 850,- i halvåret. Disse utgiftene bør studiestøtten dekke.Det er jo et lån man tar opp for å ha råd til å studere, og da bør det innebefatte råd til å kjøpe pensum og andre utgifter som er viktige for å sikre et godt liv – herunder god helse.

Pensum og trening koster meg 7 700,- i året. Noe som vil si at jeg har 7 263,- i måneden istedet for de først antatte 7963. 700,- i forskjell, det er nok til mat i over én uke det. Så kan vi begynne å trekke fra husleie (3400,-), strøm (300,-), internett (120,-) og mobilregning (400,-). Jeg håper jeg ikke blir syk, for SiB kan bare refundere legetimeutgifter. Etter at faste utgifter er betalt og forutsatt at jeg ikke er blitt syk har jeg 3043,- igjen som skal gå til mat og andre nødvendigheter som vaskepulver, hygieneartikler, klær (de slites ut) og kanskje viktigst av alt: sosialt samvær. I 2006 regnet jeg ut at jeg brukte rundt 2 000,- i måneden på mat, og jeg tror ikke jeg tar for hardt i hvis jeg regner med at utgiftene har økt til 2500,- nå. Da er ikke café- og restaurantbesøk medregnet, og jeg sitter igjen med hyggelige 500,- som skal sørge for at jeg kan ha et velfungerende sosialt liv. Et velfungerende sosialt liv er nødvendig for å ha et anstendig liv, og 500,- dekker ikke det. Studenter som etterlever regjeringens drøm om heltidsstudenten er fattige.

Det store problemet ser ut til å være at nettopp dét er alle politiske partier enige om. Studenter trenger å få låne mer penger, de er fattige. Og fordi alle er enige om det er det ingen partier som gjør det til en av sine brannfakler i valgkampen. Det er ikke noe særegent, det gjør dem ikke til et bedre parti å stemme på i forhold til de andre. At studiestøtten skal økes blir tatt som en selvfølge, og det forbigås i stillhet. Partiene gjør litt istedet for å gjøre mye.

Nå mener jeg ikke at de politiske partiene alene er skyld i at studiestøtten fortsatt ligger under fattigdomsgrensen. Studentene må ta sin del av skylden. Vi er en av gruppene som stemmer minst i landet, selv om de fleste av oss på en eller annen måte studerer samfunnet og i framtiden skal bidra til å styre eller ordne opp i deler av det. Ved Stortingsvalget i 2005 stemte bare litt over halvparten av alle studentene.* En gruppe med så lav valgoppslutning fremstår som en gruppe uten vilje til å endre noe. Det store flertall av studenter klager over at pengene ikke strekker til, men vi får ingen oppmerksomhet så lenge engasjementet vår er så lavt. Vi er ingen gullgruve av stemmer for politikerne, vi gidder jo ikke. Vi er ingen nyhetssak for mediene, vi demonstrerer ikke eller sier ifra på noen annen måte.

NSU krever blant annet at regjeringen skal øke studiestøtten til å gjelde den 11. måneden i studieåret – støtten er i dag basert på et 10 måneders studieår. SV, SP og AP har lovet å gjøre det. SV vil også på sikt øke studiestøttent til 145 762,- i året, AP vil øke den med minimum det samme som prisveksten, og SP vil generelt øke støtten.** Dette lover godt, men det vil være naivt å lene seg tilbake og ta det som en selvfølge at det skjer. For å sikre at regjeringen holder ord bør studentene engasjere seg gjennom handling. Da viser vi at vi følger med, at vi forventer at de gjennomfører løftet sitt – at det faktisk er viktig at studiestøtten økes.

Økt studiestøtte, NÅ!

*Studvest 19.09.2009
**Studvest 16.09.2009

Min bestefar

Tom Waits – Cold Cold Ground



Det er sommer. Bestefar har vært død i 3 måneder når jeg åpner Populærmusikk fra Vittula og et julekort til han og bestemor faller ut av den. Det er deres bok. Det var deres bok. Jeg fikk den og mange andre av bestefar den siste gangen jeg besøkte han før han ble syk. I en uke spiste vi sammen, så på tv sammen, hørte radio og kjørte sammen.

Vi hadde ikke lange samtaler over fjorten kaffekopper. Vi la oss ikke samtidig og spiste heller ikke frokost sammen. Vi bladde ikke gjennom alle fotoalbumene jeg fant først når han skulle begraves og jeg tok mot til meg og åpnet skuffer og skap i jakt på restene av livet hans. Jeg spurte aldri om han kunne danse finsk tango. Om han kunne lære meg å lage ertesuppen sin. Om han trodde han kom til å se bestemor igjen. Hva han likte best å se på tv.

Jeg husker ikke hvem som har sagt det, men når en man er glad i dør, er det som om en dyp, lang skuffe springer åpen. Skuffen inneholder alt det du holder kjært ved den som nettopp er død, den inneholder forklaringen på hvorfor du er glad i den personen. Og den står på vidt gap: i begravelsen, i de første ukene etter. For du finner ikke nøkkelen å låse den med. Alt er så nære, det er så usannsynlig, hvorfor, hvorfor, hvorfor. Litt melankolsk musikk, et gammelt menneske, regn på vindusruten, en postbutikk er alt som skal til. Små ting som skaper assosiasjoner til den du nettopp har mistet gjør at skuffen som kanskje holdt på å lukke seg springer åpen, du er tilbake på start. Men sakte, etterhvert som du klarer å forsone deg med at navnet som står på skuffen er død, at han eller hun ikke kommer igjen – da vil du forbinde assosiasjonene du får med gode stunder, herlige opplevelser du hadde med denne personen. Du har funnet nøkkelen, og rekker å låse skuffen før den slipper ut alt det vonde – bare det gode kommer ut. Så vil du begynne å glemme, for ting som bare er gode er mye mer flyktige enn ting som har litt vondt i seg. Du vil ikke glemme personen, men tingene du før assosierten den med. Og da er man ferdig med å sørge – sies det.

Jeg vet ikke helt hvordan man sørger – hvordan man forsoner seg med at noen er død, tenker glade tanker, finner den nøkkelen. Ingen har noensinne fortalt meg det, og siden bestefar døde har jeg ikke hatt tid til å finne ut hvordan. Så når julekortet falt ut av boken gikk skuffen opp på vidt gap og hjertet gjorde vondt, kroppen ble urolig, og den ubehagelige kilingen i halsen som bare betyr en ting ga seg til kjenne. Flaks eller uflaks at jeg var på jobb alene og pent måtte ta meg sammen.

Min bestefar hadde en upåklagelig, nordnorsk, og kanskje litt tørr, humor. Når jeg bekymret kom inn og meddelte at det regnet ute, så han på meg og sa at det gjorde da vel ikke noe, bilen var jo tørr. Når potetene kokte til de knuste var det fordi de hadde sloss og politiet ikke hadde vært tilstede. Han syntes det var fantastisk at jeg ringte han fra Sør-Amerika. Jeg fikk aldri vist han noen bilder derfra. Min bestefar fikk med seg samtlige nyhetssendinger på kvelden, og sto opp før klokken var 6. Når jeg ordnet meg frokost, kom han og laget seg lunsj. Bestefar plukket og solgte multer til Hurtigruta frem til han fylte 80 – da kom han på at hans far hadde gitt seg ved 75 års alder, så da var det vel på tide at han ga seg også.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var litt mindre glad i min bestefar. Men jeg vet jeg aldri ville vært han foruten, og det er kanskje det som er saken.