Nordmenn er barbeinte

Zeromancer – Sinners International (album)

For hver uke som forsvinner inn i fortiden, kjenner jeg at jeg blir litt mer ateist. Eller humanist. Har ikke orientert meg om forskjellene mellom dem enda. Jeg vet tanken har ligget der lenge, jeg har bare ikke hatt så veldig lyst til å innrømme at det er slik. Det får liksom alt til å virke så himla meningsløst – ihvertfall i utgangspunktet. Men de siste månedene, så har jeg stadig kommet til den konklusjonen i tankespinn og samtaler. Og egentlig er det jo veldig greit å gå rundt og mene at en må klare seg sjøl, at alt er opp til en selv.

Og Beatles synger “And I get by with a little help from my friends”.

Kanskje rabalderet rundt blasfemiparagrafen og hijab har hatt sin påvirkningskraft. Jeg er hvertfall himla lei det, og jeg er hvertfall lei mennesker som gjør seg til eksperter på områder de ikke trår inn på i hverdagen. Med mine 5 studiepoeng i Etnografi om Midtøsten er jeg heller ingen ekspert når det kommer til hijab, men jeg vet at det ikke bare er snakk om religion. Det er kultur også. Siden staten skiller mellom religion og kultur (det heter da vitterlig Kultur- og Religionsdepartementet), kan jeg gjøre det også. Jeg vet også at ikke alle muslimer legger alle verdiene og etikken som har blitt vevd inn i det stakkars plagget de siste ukene.

Men det er lett å tro det, når menneskene som får dekning i media er representanter for de ekstreme meningene på begge sider: de som mener hijab er et religiøst symbol på linje med det kristne korset, og de som mener hijab er undertrykkelse på linje med å forby en kvinne å ta abort.  Det virker fornuftig, mener jeg, å ta en tur ut til boliglagene der muslimene våre bor – for å finne ut hvordan den gjennomsnittlige norske muslim ser på hijabens verdi. Sørg nå bare for et representativt utvalg: unge og gamle, første-, andre- og tredjegenerasjon, menn og kvinner, homofile og heterofile, rike og fattige,  et cetera. Det er ikke så jævlig vanskelig, det er veldig enkelt – man må bare gidde. Når vi vet hva vår gjennomsnittlige norske muslim mener og føler om hijaben, først da kan vi begynne å nærme oss en debatt med rot i virkeligheten.  Jeg stiller meg bak Cathrine Sandnes som 14.03.2009 skriver i Dagbladets papirutgave: “«Er det greit å gå med hijab». Ja, selvfølgelig. «Er det greit å bli tvunget til å gå med hijab». Nei, selvsagt ikke”.

For jeg klarer ikke relatere til måten de har snakket om religion i avisene i det siste. Det er så vagt, så ekstremt. Siv Jensen roper om snikislamisering og jeg tenker at hun må ha stjålet ordet fra Åpen Post og at ingen tar henne alvorlig. Men så kommer disse norske kristne og roper seg hjertens enig til de får sår hals. Ja,  dere får passe dere. Løp på skauen før islamistene kommer og tar dere. Jeg har enda tilgode å se en muslim be  i full offentlighet i Norge. Det er ikke muslimene som ringer på døren min og sender meg religiøs propaganda i posten. Har ikke sett en moské i Norge en gang, jeg. Ikke har jeg våknet opp med koranen på øverste hylle og burka i klesskapet heller. En sjelden gang ser jeg halalkjøtt i butikken – men det har aldri vært det eneste jeg kunne velge.

Jeg blir flau av å være kristen (i det minste på papiret) når jeg ser hvordan norske kristne oppfører seg, hvordan Norge som et av de få land med religion fortsatt nedfelt i grunnloven ter seg i omgangen med andre religioner.  Og jeg er ikke enig. Arbeiderpartiets Martin Kolberg vil ta opp kampen mot radikal islam – gidder dere ta opp kampen mot alle disse kristne, radikale sektene også? Hva med Vigrid, de har en ganske radikal mening om mennesker – om enn ikke religiøst fundert. Eller – kanskje det er å tråkke på ytringsfriheten å forby folk å mene og tro ekstreme ting. La oss krenke menneskerettighetene en gang til, dere! Så lenge disse ekstreme utøver sin tro eller mening slik at de selv ikke krenker menneskerettihetene, syns jeg de kan få holde på.

Jeg forholder meg mer til menneskerettighetene enn til barnetroen min. Andre religioner har heller aldri appelert til meg.  Men det betyr ikke at jeg ikke aksepterer religioner, at jeg mener at alle burde tro og mene etter mitt verdisystem. Hvis man skal få folk til å forandre mening, må man gjøre det innenfor deres verdisystem. Det er uholdbart å be en muslim endre syn på grunnlag av et kristent argument. Hvorfor skal han det, han tror jo ikke på det kristne verdisystemet? Men han kan forstå det, og akseptere det – og antakeligvis finne et argument i sitt muslimske verdisystem som er ganske likt det kristne. Slik jeg ser det, virker det som at menneskene i verden har et grunnleggende felles verdisystem. Vi klarer jo faktisk å snakke sammen, lage avtaler, samarbeide og diskutere på tvers av landegrenser.

Så selv om jeg vil bli ateist eller humanist en gang i fremtiden, betyr ikke det at jeg kommer til å slutte å forstå norske kristne. Eller muslimer, hinduister og buddhister for å ramse opp de tre andre verdensreligionene. Jeg er bare ikke enig på bakgrunn av de samme verdiene. Jeg har mine, du har dine. Kom la oss gå og plukke blomster og leve som likeverdige.  Eskil Skjeldal kan få hevde at humanister tror de “befinner seg på et høyere nivå enn de troende” – jeg har aldri møtt en humanist som har sagt det. Og så lenge Eskil ikke behandler humanister som dritt kan han få lov å mene det.

Kanskje debatten rundt norsk islam, og norske kristnes reaksjoner har fått meg til å innse enda en gang at jeg ikke deler verdisett med sistnevnte.  Jeg syns det er galt med hijab i politiet hvis det er et religiøst symbol fordi politiet skal være en nøytral makt. Nettopp derfor vil jeg heller ikke se politiet løpe rundt med bibelen under armen.  Norske kristne ser ut til å mene at hijab i politiet er galt fordi det truer eller undergraver den norske kristendommen (det er slik jeg tolker det, det kristne verdisettet vet jeg jo lite om). Jeg forstår at de føler og mener det, men jeg er ikke enig.

Man kan ikke være enige med alle om alt. Man kan ikke unngå å tråkke noen på tærne. Man kan heller ikke unngå å bli tråkket på tærne – toleranse overfor andre mennesker er noe alle livssyn inneholder. Jeg syns det virker som om mange går barbeinte rundt i Norge (og resten av verden) – det skal så lite til før vi roper om krenkelse og blir skikkelig sinte på hverandre. Jeg tror, at hvis vi hadde fått på oss et par sko, kunne vi snakket sammen mye bedre. Vi hadde vært i stand til å skille mellom viktige og uviktige krenkelser. Du skal tåle å bli krenket. Det forklarer Kathrine Asp veldig fint  i sitt morgenkåseri på P2 05.03.2009.  Jeg stiller meg bak henne også.

Jeg tror på menneskene, og på toleranse.  Kom igjen, tråkk meg litt på tærne så jeg får testet ut de nye ikke-religiøse skoene mine :)