Den kan leses i sin helhet her!

Hovedbildet er tatt med den siste iPhonen. Hadde med speilrefleks i tilfelle det ikke skulle fungere, men med godt lys og flinke fotografiobjekter ble det skarpt og godt. Kult at teknologien har kommet så langt! Kommer nok ikke til å legge igjen speilrefleksen med det første – selv om det er veldig fristende. Det er tungt og må passes på så mye.

Duofilm er et to år gammelt produksjonsselskap, bestående av Linda Bolstad og Marie Fuglestein. De er driftige, har allerede laget musikkvideoer, kortfilmer og infomercials. Det var spennende å snakke med dem, få et innblikk i hverdagen til de som vil inn i filmbransjen. Akkurat som i alle andre bransjer er den mer mangfoldig enn den ser ut på utsiden.

Vestnorsk filmsenter er kanskje den viktigste institusjonen for filmbransjen på vestlandet. De deler ut penger til prosjekter, arrangerer kurs og sørger gjennom det for å skape en sosial arena for de i filmbransjen som ikke vil dra til hovedstaden. Skal du skaffe deg et nettverk innenfor filmbransjen bør du med andre ord møte opp på deres arrangementer.

Og nettverk? Et ord de fleste forstår betydningen av, men som mange (deriblant meg) syns virker vanskelig å håndtere. Det ligger på en måte noe kynisk i å skulle bli kjent med folk bare fordi de kan gi deg en jobb i framtiden. Samtidig vet jeg at det er slik det er – brorparten av ansettelser skjer gjennom bekjentskap. Det er jo kanskje heller ikke så ille å bli kjent med folk som liker å jobbe med de samme tingene som deg. Noen av disse menneskene kan ende opp som venner også.

Så det er nok bare å gjøre slik som de i Duofilm gjorde – skyve sjenansen til side og hoppe i det.

Blåbærte, rooibos med vanilje-te, Løv sin ingefær- og sitronte, Black Coffee – kaffe inspirert av metalkulturen i Norge, lansert i Hell (selvfølgelig), CaféYaBasta – ekte opprørsk dugnadskaffe, og til slutt: fairtradekaffekanne i poseform. Herlig!

Opprinnelig tre (!) termokopper med presskannelokk, hjemmelaget biscotti, konfektsjokolade, kaffesjokolade og en klassisk stripete, forferdelig myk pysjbukse. Dette må jo bare bli koselig.

Film! Juno, de to sister Potter-filmene, Toy Story 3 og Mary & Max – en veldig god leireanimasjonsfilm for voksne med sans for svart humor, som jeg har blogget om. Det er kanskje på tide å påpeke at julegavene er gitt av forskjellige slektninger og venner som, så vidt jeg vet, ikke har gått inn i en felles konspirasjon for å få meg ned i sofakroken.

Men når jeg da i tillegg har arvet en koffert med bøker fra farmor og farfar, blir jeg fristet til å tolke disse tilfeldighetene som et slags tegn fra venner og familie. Det kan virke som de mener at jeg burde ta meg mer tid til å lage skikkelig te og kaffe, til å slenge meg i sofaen med pysjbukse, film og sjokolade. Kanskje jeg også mener det, siden jeg har valgt meg ut 20 kilo bøker fra farmor og farfars bibliotek.

Jeg kan jo ikke la denne muligheten gå fra meg.

Årets nyttårsforsett: Drikke mer ordentlig te og kaffe, spise mer sjokolade, se mere film og lese flere bøker!

Vinneren av Bergen Leser ble en overraskelse! Her forventet jeg en populærkulturell bestselger, også ble det Tomas Espedals Gå : (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv). Dette betyr at jeg sitter og leser vinnerboka i disse dager.

Jada, jeg veit det er 12 dager siden vinneren ble annonsert. Men jeg kan ikke avslutte et prosjekt før det er fullendt, så da får det heller komme litt forsinket. For noen av dere er det sikkert en nyhet uansett.

Tomas Espedal er et merkelig, kunstnerisk menneske med et flott muntlig og skriftlig språk. Han deltok i Studentersamfunnets debatt om Bergens Litteraturhus, og hver gang han snakket var det nesten som å være på teater. Han er en rar mann, han har sin egen måte å te og formulere seg på som gjør det fascinerende å se på han.

Bergen bibliotek forteller at Espedal har ligget i teten hele tiden:

“Gå av Tomas Espedal har ligget i teten gjennom hele avstemningen, som startet 12. mars 2011. Det er bergenserne selv som har avgjort hvilke ti titler slaget skulle stå om, etter at vi på Bergen Offentlige Bibliotek spurte: Hva leser du? Blant de andre titlene på listen, var det Tolkiens Ringenes herre og den nyeste Harry Potter-boken som tidvis pustet Gå i nakken – men så ble det en bergensforfatter som fikk flest stemmer til slutt. Espedals forfatterskap holder høy kvalitet, og bøkene hans fortjener mange lesere.”

Nå har jeg som nevnt også begynt på boka, som til forskjell fra de andre nominerte ikke er en bok du leser i ett strekk. Gå må leses i porsjoner for at innholdet skal synke inn, for at det skal gi mening å lese den. Det er ikke en ren fortelling, heller en filosofisk, personlig og litterær betraktning rundt det og gå: kort og langt, med og uten mål, til eller fra noe. Dette er definitivt tyngre litteratur, men den er verdt den stunden det tar å lese den. Mitt eksemplar ligger på jobb. Der er jeg en gang i uken, og det passer perfekt å tilbringe lunsjpausen med knekkebrød i den ene handa og Espedal i den andre.

Suzanne Collins – Dødslekene
I en dystopisk framtid må 24 ungdommer fra 12 distrikter kjempe mot hverandre til kun én står igjen. På direktesendt tv, med sponsorer, trenere og alt det glitter som reality-sjangeren bringer med seg. Arrangert av det styrende distriktet som en årlig påminnelse om at det ikke nytter å gjøre opprør. Katniss og Peeta er deltagerne fra det fattigste distriktet, og forventer å bli drept med en gang dødslekene starter. Katniss er historiens hovedperson, ei jente som har tatt over farens forsørgeroppgave etter at han ble drept i en gruveulykke. Hun jakter ulovlig, selger på svartebørsen og gjør alt hun kan for å passe på moren og søsteren sin. En moderne utgave av Pippi Langstrømpe.

Collins har skrevet Dødslekene ut fra hennes synspunkt. Vi vet ikke mer enn det Katniss vet og forstår. Det gjør at en blir knyttet til henne fra begynnelsen av. Spenningen stiger også betraktelig når det dreier seg om en kamp på liv og død, og en ikke får vite noe som kan gi et hint om hvem som er neste – med mindre Katniss tenker på å drepe noen.

Fortellingen får også flere lag gjennom at Katniss hele tiden må reflektere over hvordan hun tar seg ut foran kamera – hun må jo tekke sponsorene sine, og gjennom at hun og Peeta er blitt instruert til å spille håpløst forelsket. Katniss må konsentrere seg om å overleve, underholde og være forelsket samtidig som hun skal holde styr på sitt virkelige jeg oppe i alt dette. Hvor går grensen mellom spill og hvem hun virkelig er? Og hvordan kan hun vite om de andre spiller eller er ærlige? Kan hun stole på noen? Jeg syns det er en fantastisk kommentar til nåtidens reality-shows og sosiale medier, Collins viser hvor kynisk og menneskelig det er å forsøke å vise seg fra den siden en tror de andre liker best.

Dødslekene er veldig engasjerende og spennende. Historien er en original vri på en kjent tematikk (Fluenes herre, Battle royale), og Collins lykkes i mine øyne svært godt. Litt ubehagelig er det at ungdom blir drept når det er knappe fire måneder siden 22. juli, men fordi settingen er fullstendig annerledes var det ikke noe jeg tenkte særlig mye over når jeg leste.

Jeg hadde store problemer med å legge fra meg boken, og med å plukke opp Tomas Espedal når den var lest ferdig. Det var mye mer fristende å lese oppfølgeren. Den står jeg nå på venteliste til, jeg håper den kommer etter jeg er ferdig med eksamen. Til våren kommer også filmatiseringen av den første boken!

Om dette ikke hørtes ut som din type bok, kan du jo lese anmeldelsene min av de andre bøkene jeg har lest i Bergen Leser-prosjektet:
- Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger
- Victoria Hislop – Øya
- J.K. Rowling – Harry Potter og Dødstalismanene
- Cecilia Samartin – Drømmehjerte
- Jo Nesbø – Panserhjerte

Jo Nesbøs Panserhjerte hadde lang venteliste på biblioteket når den kom ut. Jeg skjønner hvorfor. En ruselskende etterforsker på jakt etter en bestialsk morder er ganske spennende.

Harry Hole har flyktet fra Norge for å leve et stille liv i evig rus, men blir hentet tilbake til den norske hovedstaden for å 1:besøke faren som ligger for døden, 2: løse en ny sak med en ny seriemorder, og 3: bidra i den interne kampen mellom Kripos og Voldsavsnittet om hvem som skal få lov å etterforske mord i hovedstaden. Det siste kunne han kanskje ikke brydd seg mindre om, det andre også – i begynnelsen.

To jenter har blitt funnet druknet i sitt eget blod med 24 stikk i alle retninger som må ha kommet fra noe som har vært i munnen. Våpenet har drapsmannen tatt med seg, og det finnes ingen spor annet enn noen lavasteiner. Ingen forstår noen ting, og det de finner ut finner de for sent. Det er den klassiske krimhistorien hvor morderen er flere steg foran og kan observere og regissere jakten på seg selv.

Nesbø er kjent for sine detaljerte beskrivelser av ubehagelige hendelser, noe som er grufullt og frydefullt på engang. Det blir så kaldt og hjerteløst når en forfatter har tatt seg tid til å beskrive hvordan ofrene dør, kanskje mer troverdig også. Han åpner også opp Harrys følelses- og tankeliv, vi ser han fra alle sider, på godt og vondt. Harry er ingen helt, han er egentlig en egosentrisk deprimert mann med en smule ondskap i seg. Det er bare hans evne til å se detaljer og finne sammenhenger som gjør at politiet vil ha han med på denne saken.

Dette er den første boken jeg har lest om Harry Hole, det er skrevet syv andre før Panserhjerte. Det var ikke noe problem. Jeg forsto at noen av karakterene har figurert i tidligere bøker, men følte ikke at jeg gikk glipp av noe ved å ikke ha lest om dem før. Nesbø presenterer de på en god måte. Kanskje det blir litt kjedelig for de som har fulgt Harry lenge? Kan hende det er derfor Nesbø skriver inn nye karakterer også. Det eneste jeg skulle likt å vite mer om er den kvinnen Nesbø lengter etter gjennom Panserhjerte, en kvinne som forlot han i forrige bok, Snømannen, under svært tragiske omstendigheter: drapsmannen Harry jaktet på holdt på å drepe henne. Hadde jeg visst mer om forholdet hadde jeg antakeligvis hatt større forståelse for savnet Harry føler.

Boka var overraskende tykk, 600 sider. Den tok derfor lenger tid å lese enn jeg hadde trodd, og jeg lurte iblant på hva han skulle fylle sidene med fordi det ofte framsto for meg som at de straks hadde drapsmannen i håndjern. Det viste seg at Nesbø er flink til å skjule sannheten.

Når påsken kommer vet jeg hvilken krimforfatter jeg skal lese! Men for min del kan ikke Harry Hole måle seg med Harry Potter i konkurransen om hvem som fortjener å bli Bergen Leser-boka.

Neste bok: Suzanne Collins – Dødslekene
Tomas Espedal sto egentlig for tur, men det glemte jeg. Han får vente til slutt.

Jeg har utsatt Dødslekene fordi den minner litt om Utøya, selv om handlingen ikke er lik: 24 ungdommer blir satt ute i ødemarka og må drepe hverandre for å overleve. Den siste som står igjen, vinner. Handlingen er lagt i en dystopisk framtid hvor fattigdom og hungersnød er hverdag, og verden styres av en håndfull maktsyke, ondskapsfulle mennesker. Den er definert på biblioteket som fantasy for ungdom. Har lest et kapittel, og ble veldig positivt overrasket!

Dødslekene skal jeg lese gjennom før 5. november. Da har jeg en uke å lese Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) før Bergen Leser-boka blir bestemt 11. november.

For de uinvidde: Les om høstens leseprosjekt, og titt innom anmeldelsene mine av La meg synge deg stille sanger, Min Kamp 1, Øya, Harry Potter og dødstalismanene og Drømmehjerte.

Cecilia Samartins Drømmehjerte er forsåvidt en fin, eksotisk og spennende fortelling om å måtte flykte fra hjemlandet og alltid lengte tilbake. Men den er litt for overdrevet, og litt flyktig.

Nora og Alicia er kusiner, de bor på Cuba, og tiden er like før Castros revolusjon. Samartin beskriver et samfunn hvor alle er bemidlet, fornøyde, mette og opptatte av å gjøre livet mest mulig hyggelig, morsomt og avslappende. Alt er idyll, og kusinene fantaserer om å bli sparkepiker mens de ligger under palmene og utsetter leksene. De voksne snakker litt om politikk og om raseskillet, men Nora og Alicia bryr seg lite om det.
Så kommer revolusjonen, og ting blir ikke slik de voksne har sett for seg. Ting blir ikke bedre, de blir verre med Castro og hans kommunistparti. Folk mister husene sine, jobbene sine, det drives klappjakt på meningsmotstandere og overfloden av mat blir erstattet med svartebørsmarked og rasjoneringskort. Nora og familien flykter til USA, Alicias familie blir igjen på Cuba. Nora får beskjed om å gi det nye landet drømmehjertet sitt, og bevare sitt ekte til hjemlandet Cuba.

Dette er en bok om å lengte hjem, om å savne, og om å samtidig forsøke å tilpasse seg et nytt liv uten å miste seg selv. Samartin er flink til å trekke fram følelser, reaksjoner og tanker rundt det å være en av de som rømte. Hun viser utfordringene ved å sette seg selv på sidelinjen mens hjemlandet kjemper. Ved å velge å fortelle i fortid skaper Samartin den samme stemningen som når foreldre og besteforeldre forteller sine livshistorier.

Det er også en reklamebrosjyre for Cuba slik det kan ha vært før revolusjonen. Jeg sier kan, fordi Samartin selv var ni måneder gammel når de flyktet fra Cuba. Hennes skildringer er basert på det familien har fortalt henne. Jeg synes skildringen er for idyllisk før revolusjonen, og for tragisk etter. Men det er jo fordelen ved å skrive skjønnlitteratur, en kan være så subjektiv en bare vil. Likevel tror jeg hun kunne tjent på å vise flere gråsoner. Jeg har vært på Cuba, og det er et land i forfall. Men ikke i så stor grad som Samartin skildrer det.

En ting som irriterte meg ved Samartins språk er at hun har insistert på å la enkelte ord være spanske. Det er abuelo og abuela, ikke bestemor og bestefar. Det er arroz con pollo, ikke ris med kylling. Hvem abuelo og abuela er kommer fram i løpet av teksten, og det er nok ikke særlig viktig at vi vet hva slags mat de spiser. Men jeg syns det virker som et krampaktig forsøk på å gjøre ting eksotiske, som går på bekostning av lesevennligheten. Jeg vil jo gjerne forstå alt jeg leser uten å måtte sitte med ordbok ved siden av meg, og Samartin trenger ikke spanske ord for å gjøre Cuba eksotisk. Det klarer hun fint med beskrivelsene sine.

Med revolusjonen som bakteppe skaper Samartin en engasjerende fortelling om to kusiners liv som tar ulike retninger, men som likevel alltid holder sammen. Drømmehjerte er til tider rørende og opprørende, noen ganger veldig spennende, men også en flyktig bok. Det kunne være interessant å dvele lenger ved tankene og opplevelsene Nora har. Spinne dem ut mer, istedet for å være innom mange uten å kunne filosofere skikkelig over dem.

Drømmehjerte er en underholdende bok, men for meg smurte den for tykt på og kunne boret litt dypere i hjemlengselen.

Neste bok: Jo Nesbøs Panserhjerte
Enda en hjertebok! Det var helt tilfeldig, og innholdet er fullstendig annerledes. Jeg begynte forrige uke, og er usikker på om jeg blir ferdig til 22. oktober. Boka er lengre enn jeg trodde, 600 sider detaljert krim. Lenge siden jeg har lest det, men jeg fryder meg så langt.

Resterende bøker er:
- Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv): 22. – 29. oktober
- Suzanne Collins – Dødslekene: 29. oktober – 9. november

For de uinvidde: Les om høstens leseprosjekt, og titt innom anmeldelsene min av La meg synge deg stille sanger, Min Kamp 1, Øya og Harry Potter og dødstalismanene.

NRK P2 spurte twitterfolket hva de tenkte om begrepet og oppfordret til kommentarer på Bokbloggen. Dette faller jo godt sammen med at jeg for et par uker siden leste Hislops Øya og nå leser Samartins Drømmehjerte. Skikkelige dameromaner/damebøker. Det passet ikke så godt at jeg egentlig skulle jobbe med studiene, og egentlig syns det var ganske kjedelig. Men når jeg allerede hadde klart å lure meg inn på Twitter, og så fikk en oppfordring til å skrive en kommetar. Da var det gjort:

Jeg elsker de syv bøkene om Harry Potter. Ergo er overstående påstand særs subjektiv, men jeg skal forsøke å forklare hvorfor denne boken er den beste hittil.

Denne boken er den siste, endelige avslutningen på den foreldreløse magikeren Harry Potters kamp for å leve og overvinne Voldemort, som kan liknes med Jokeren i Batman, Sauron i Ringenes Herre og Darth Wader i Star Wars. Voldemort vil regjere over den magiske og menneskelige verden, drepe alle magikere som ikke slekter på andre magikere – men aller mest vil han drepe Harry Potter. Han var gutten som ikke lot seg drepe, og som gjennom det nesten drepte Voldemort.

Denne kampen har pågått gjennom seks bøker allerede, i denne siste er Harry på flukt sammen med vennene Hermine og Ronny. Voldemort har infiltrert avisene, departementet og skolen i den magiske verdenen – det finnes ikke et trygt sted for de som vil kjempe imot han. Samtidig som de er på flukt, må de finne gjenstandene som Voldemort har gjemt deler av sjelen sin i. Skal de klare å drepe han, må de ødelegge disse først.

God sjangerblanding og en historie med dimensjoner
Noe av det som gjør boken god, er forfatter J.K. Rowlings evne til å blande flere sjangre inn i en fortelling. Til tider er den som en krim, med flere spørsmål en svar. Den har sin andel romantikk og familierelasjoner – og konflikter. Iblant er den en thriller, en kan kjenne ubehaget snike seg inn i kroppen. Det er også en stor andel heftig action, alt pakket inn i en verden av magi.

Rowling sjonglerer uproblematisk mellom disse sjangrene, hun har klart å skape en verden som vi forventer at skal inneholde alt dette. For de som ikke har lest noen av bøkene før kan det likevel bli en utfordring – dette universet er flerdimensjonalt. Det løper alltid flere handlinger ved siden av hverandre, og hver av dem ibor sine spesifikke karakterer som også glir over i andre handlinger. Alle handler om kampen mot Voldemort, men den ses fra flere synspunkt. Kjenner man ikke karakterene og deres tidligere rolle i historien tror jeg det kan gjøre leseropplevelsen litt forvirrende, og mer flat. Man vil kanskje ikke være i stand til å se nettverket av små hendelser som gjør denne boka til mer enn én historie.

Mennesker i utvikling
Det hjelper ikke med mye handling hvis karakterene er ensidige og stive. Det er de ikke. De fleste er flersidige, modige og feige, snille og sure. De utvikler seg i løpet av boka, kommer frem til erkjennelser som forandrer dem, eller avslører sider ved seg selv som endrer vår oppfatning av dem. Rowling skriver ikke fram karakterer, men mennesker.

Dette gjør historien mer ekte, og mer engasjerende. Naturlig nok får vi vite mest om Harry og de som står han nærmest, de som er lengst ute i periferien gjennomgår ingen stor grad av forandring. Voldemort endrer seg ikke gjennom boka – kanskje fordi han ikke er menneskelig lenger?

Savner en lengre avslutning
Det eneste jeg har å utsette på boken er at den slutter for brått. Med seks bøker bak seg har Rowling skapt en verden hvor det kanskje er umulig å nøste opp alle trådene. Jeg syns likevel hun kunne ha prøvd, for jeg som leser opplevde et behov for å vite mer om hvordan det gikk. I tillegg har man som leser nettopp vært gjennom boka og seriens største klimaks, et klimaks som fortjener en nedtoning som varer lengre enn noen sider.

Ett kapittel som skriver hverdagen inn igjen, som svarer på noen trykkende spørsmål, henter opp noen av menneskene og etablerer en ny start er en viktig del av den avspenningen en trenger etter at saken hele historien dreier seg rundt, er blitt løst.

Neste bok: Cecilia Samartin – Drømmehjerte
Harry Potter og dødstalismanene er den tredje boka i høstens leseprosjekt. Jeg leser de nominerte bøkene til Bergen Leser, som jeg ikke allerede har lest – og blir veldig glad hvis du henger deg på og forteller meg hva du synes om bøkene :) Jeg har allerede lest Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger, K.O. Knausgård – Min Kamp 1 og Victoria Hislop – Øya. Ringenes Herre og Vindens skygge har jeg lest før, men jeg har planer om å blogge om dem i løpet av høsten også.

Cecilia Samartin – Drømmehjerte er neste bok ut. En bestselger, som det også var venteliste på svært lenge når den kom ut. Lesefrist er 8. oktober.  Nedenunder følger leseplanen for resten av høsten:

Her er min planlagte tid på de andre bøkene:
- Cecilia Samartin – Drømmehjerte: 25 septmeber. – 8. oktober
- Jo Nesbø – Panserhjerte: 9. – 22. oktober
- Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv): 22. – 29. oktober
- Suzanne Collins – Dødslekene: 29. oktober – 9. november

Øya begynner med at Alexis skal reise til Kreta, øyen moren kommer fra. Hun vet midlertidig ingenting om sin mors familie, for moren har nektet å snakke om den. Det skal hun selvfølgelig gjøre noe med nå, og ikke overraskende føler moren at tiden er kommet. Alexis får et brev og navnet på en landsby langt fra turistbussenes veier. Brevet skal hun gi til en kvinne, som vil fortelle henne hele alt.  Så Alexis kjører fra kjæresten sin – som hun selvfølgelig ikke er helt sikker på om er mannen i hennes liv – i håp om at familiehistorien vil greie opp i kjærlighetskvalene hennes.

Heldigvis blir det bedre. Etter at denne rammen er etablert begynner den egentlige fortellingen. Om Alexis oldemor som får påvist spedalskhet på 30-tallet, og må flytte fra den søvnige, kretiske fiskerlandsbyen og ut på øya Spinalonga. Om hatet og fordommene som hersker rundt sykdommen som på den tiden ikke kan kureres, og hvor far og to døtre plutselig må klare seg uten mor i et kjønnsdelt og gammeldags samfunn. Herfra spinner historien framover i kronologi, med vekslinger mellom livet i den lille byen og livet ute på Spinalonga. Personligheter og konflikter formes, forhold inngås og brytes, også kommer jo andre verdenskrig etterhvert. Det er underholdende og ikke så lettlest som jeg trodde.

Det er et genialt grep å flette inn en sykdom som har eksistert så lenge man kan huske, og som i fortellingens tid ikke kan kureres. Alle har hørt om spedalskhet eller lepra. Sykdommen er grotesk og fascinerende, og den har i fortellingen en evne til å bestemme menneskers skjebne som er utenkelig i dag. Selv om du får HIV blir du ikke revet vekk fra familien din og satt på en øy for å dø sammen med de andre smittede.

Noen av Hislops karakterer er noe ensidige, det syns jeg ødelegger litt når hun benytter en fortelleteknikk som veksler med å se livet fra flere personers synsvinkel. Du kan nesten gjette deg til hva enkelte personer kommer til å tenke og si. Andre igjen har hun lagt mye arbeid i, de styrer heldigvis historien i stor grad. Hislop veksler mellom replikker og tanker når hun forteller, det liker jeg. Stemningen blir mer ladd, ikke minst kjenner man seg igjen. Dessuten gir det både fortellingen og (noen av) karakterene en dybde som jeg ofte synes mangler i slike bestselger-bøker.

Det var to ting som irriterte meg ved boken. Hislop gjentar seg selv – hva som skal skje, hva folk føler eller tenker. Ordene er selvfølgelig litt forskjellige, men når du for to avsnitt leste at nå var nesten alt pakket så trenger du ikke lese at det manglet bare litt å pakke igjen. Det gir meg følelsen av hastverkarbeid at disse gjentakelsene ikke er blitt luket ut. Hun er også altfor glad i de klassiske klisjeene når hun skal beskrive følelser, hendelser, vær og vind. Nakkehårene reiser seg, hun er vakker som en sommerdag, hjertet gjør et hopp og så videre. Jeg blir litt kvalm av sånt, jeg.

Jeg kan anbefale Øya til alle som vil ha noe underholdende som er hakket tyngre enn Bridget Jones. Det er en fin feriebok, forkjøletbok eller kveldsbok.

Neste bok: Harry Potter og dødstalismanene
Har du lest den – les den igjen! Hvis ikke, så er det på tide! Jeg tilhører sistnevnte gruppe, og gleder meg stort. Lesefrist er 24. september.

Her er min planlagte tid på de andre bøkene:
- Cecilia Samartin – Drømmehjerte: 25 septmeber. – 8. oktober
- Jo Nesbø – Panserhjerte: 9. – 22. oktober
- Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv): 22. – 29. oktober
- Suzanne Collins – Dødslekene: 29. oktober – 9. november

For de uinvidde går leseprosjektet mitt ut på å lese de bøkene som er nominert til Bergen Leser som jeg ikke allerede har lest. Når de er lest skriver jeg om dem, og inviterer alle til å henge seg på og gjerne diskutere boken i etterkant! Jeg har allerede lest og anmeldet La meg synge deg stille sanger og lyttet meg gjennom Min Kamp 1.

Boken handler om Veronika og Astrid, som begge har lukket seg inne i et forsøk på å glemme en vond fortid. Veronika er en ung forfatter, Astrid er den sære damen i bygda som på folkemunne blir kalt for ‘heksa’. Til denne bygda, og nabohuset til Astrid, flytter Veronika for å få være i fred. Men de to kvinnene klarer selvfølgelig ikke å ignorere hverandres tilstedeværelse. Behovet for sosial kontakt overtrufmer ensomheten.

De vonde fortidene blir sakte spunnet opp til overflaten gjennom samtaler som minner mer om monologer. Den ene lytter mens den andre forteller. Gjennom et merkelig rolig, stille, fellesskap bygger de begge to opp et mot til å komme seg videre.

Tiden står nesten stille
Linda Olsson skriver slik at tiden går saktere. Det oppleves i hvertfall slik når jeg leser ordene hennes. Hun skaper en stemning som minner om det havet av tid man har når sivilisasjonen er langt unna og det ikke er noe man faktisk må gjøre. Jeg fikk en ro i meg av å lese boken, det likte jeg veldig godt. Hun skriver så skjørt om Astrid og Veronika, en får virkelig følelsen av at her er mennesker og temaer som må behandles med varsomhet.

Irriterende dikt og en for rask avslutning
Jeg tror boken hadde vært bedre på svensk, og enda bedre hvis jeg hadde hatt bedre kjennskap til svenske dikt. Hvert kapittel innledes med noen strofer, mange hentet fra svenske diktere. For meg betyr de ingenting, og blir mer og mer irriterende utover i boken. De virker pompøse, som om de skal bidra til å heve historien opp på et høyere kulturelt nivå. De avbryter historien.

Avslutningen kommer for brått i forhold til språkets gode tid. Et halvt år er gått, mye har skjedd som kanskje skulle ha fått den samme varsomme behandlingen som resten av bokas hendelser får. Jeg ble rett og slett litt skuffa, og følte at jeg ble snytt for noe som kunne blitt veldig bra.

Helt grei
La meg synge deg stille sanger oppslukte meg til tider helt, men var ikke en bok jeg følte behov for å lese i hver dag. Det var en fin opplevelse, men jeg kommer ikke til å lese den igjen. Det er et godt språk, som jeg mistenker at er enda bedre på svensk, og Olsson skriver frem to interessante kvinneskikkelser. Men jeg føler ikke at jeg blir godt nok kjent med dem, mye blir for vagt.

Hva syns du om La meg synge deg stille sanger?

Neste bok i høstens leseprosjekt: Victoria Hislop – Øya
For de som ikke leste forrige bloggpost er høstprosjektet å lese alle bøkene som konkurrerer om å bli kåret til bergensernes favorittbok i 2011. Nå har jeg lest fire av dem, og for å rekke over alle bøkene setter jeg lese ferdig-frist til 10. september. Under følger datoene for lesing av resten. Hvis noen vil ha en annen rekkefølge, si ifra, det er ikke så farlig for meg hvilken rekkefølge bøkene leses i :)

- Victoria Hislop – Øya: 28. august – 10. september
- J.K. Rowling – Harry Potter og dødstalismanene: 11. – 24. september
- Cecilia Samartin – Drømmehjerte: 25 septmeber. – 8. oktober
- Jo Nesbø – Panserhjerte: 9. – 22. oktober
- Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv): 22. – 29. oktober
- Suzanne Collins – Dødslekene: 29. oktober – 9. november

Bli med!

De nominerte er:
1: Carlos Ruiz Zafón – Vindens skygge
2: Suzanne Collins – Dødslekene
3: J.R.R. Tolkien – Ringenes Herre
4: Victoria Hislop – Øya
5: J.K. Rowling – Harry Potter og dødstalismanene
6: Cecilia Samartin – Drømmehjerte
7: K.O. Knausgård – Min Kamp 1
8: Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger
9: Jo Nesbø – Panserhjerte
10: Tomas Espedal – Gå: (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Overraskende få lokale titler, og en del bestselgere som jeg ikke er helt sikker på om overlever tidens tann. De eneste kravene til nominasjon var at boken måtte foreligge på norsk. Jeg håper biblioteket kjører igang et lignende prosjekt med fokus på lokale forfattere en gang.

Jeg har lest Vindens Skygge, Ringenes Herre og hørt Min Kamp 1 på lydbok. Sistnevnte har jeg skrevet anmeldelse av – en kan vel trygt si at jeg er en av de som ikke syns Knausgård er særlig spennende tidsfordriv. De andre to skal jeg blogge om i løpet av høsten.

Det er altså 7 bøker å lese før 11. november. Det er omtrent 12 uker til, noe som gir meg omtrent en og en halv uke på hver bok. Utfordrende, men jeg tror en del av dem er lettleste. Harry Potter… og Dødslekene er barne/ungdomsbøker, flere av lånerne forteller at de har slukt Øya og Drømmehjerte i løpet av få dager. Jeg gleder meg! På listen er flere bøker jeg aldri hadde kommet til å lese hvis de ikke hadde blitt nominert. Det er godt, og sunt, å tråkke utenfor sin egen preferansebase iblant.

Første bok ut for meg er Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger. Jeg er halvveis gjennom den, og så langt får den tommel opp. Når den er gjennomlest skal jeg skrive om den her på bloggen, og mest gøy blir det hvis andre har lest den óg! Noe av det fine med å lese bøker er å dele og debattere opplevelsen med andre.

Jeg inviterer derfor alle med på en slags cyberlesesirkel: Lån boka på biblioteket, eller kjøp den hvis du er rik. Les den innen fristen, skriv om den hvis du vil og bli med i bokdiskusjon :) Du må ikke lese alle bøkene, bli med på lesingen av de du synes er spennende eller har tid til. Du må heller ikke bo i Bergen for å lese bøker sammen med meg.

I løpet av neste uke skal jeg lese ferdig La meg synge deg stille sanger. Lørdag 27. august er siste lesedag, så er hele søndagen fri til å snakke om boka. Det er en stram tidsfrist for de som ikke har begynt å lese den, og noen har kanskje lest den allerede. De som vil kan derfor begynne på neste bok: Victoria Hislop – Øya :)

Mer om Bergen Leser
Stem på din favorittbok