Brageprisen til Olaug og Maria!

Tenk at jeg har lest ikke bare én, men to av bøkene som vant Brageprisen! Det har aldri skjedd før. 

Brageprisen er den mest anerkjente litteraturprisen som deles ut i Norge, og begge to har fortjent sin pris! Maria Parr skriver så det kribler i tærne, og Olaug Nilssen sier så mye på de knappe 150 sidene at jeg ikke helt skjønner hvordan hun fikk det til. 

For mer, les anmeldelsene mine av Keeperen og havet og Tung tids tale.

Gi disse til noen til jul! Og til deg selv!

Reklamer
Publisert i Litteratur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Hilda og midnattskjempen av Luke Pearson

Bok 32 av 40: Dette er kanskje årets koseligste? 

Hilda bor med moren sin ute i villmarken. Den siste tiden har roen og freden blitt brutt i form av bittesmå brev som truer med å kaste dem ut hvis de ikke flytter! 

Luke Pearson har en så fin strek, litt anime og litt fransk kanskje? Elsker fargepaletten også, med mye blått og grått, og noen tydelige kontraster som dermed blir ekstra fargesterke. 

Historien er også flott: morsom, eventyrlig og ettertenksom. Gleder meg til å lese den neste i serien: Hilda og trollet. Over nyttår tror jeg en til kommer også!

Publisert i Bøker, Fabelprosa, Lest i 2017, Litteratur, Tegneserie | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Replica av Lauren Oliver

Bok 31 av 40: Kul historievri om mennesker, teknologi og identitet.

Nå begynner det å bli vanskelig å kombinere master, jobb og å skrive om bøkene jeg leser! Forsøker meg derfor på noen kortere anmeldelser nå fremover, så det ikke blir så tiltak å sette i gang. Håper det er ok! 

Replica leste jeg ut for to uker siden. Det er egentlig to historier i én, Lyras fra den ene enden, og Gemmas fra den andre. Lyra er en replika – et kunstig skapt menneske født og oppvokst på en mystisk institusjon, Gemma er en overbeskyttet og mistilpass vanlig tenåring. Historien hadde god flyt, var veldig spennende og hadde gode karakterer, men det dabbet litt av mot slutten. Oliver kunne også gjort enda mer ut av dette med identitet.

Publisert i Litteratur, Fabelprosa, Bøker, Lest i 2017 | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Dette skjer ikke av Ida Lórien Ringdal

Bok 30 av 40: Det er noen skikkelige perler i denne lille diktsamlingen!

Ida Lórien Ringdal debut handler om noe de fleste har opplevd: Å være forelsket i noen som ikke er forelsket i deg. 

Hun får frem frustrasjonen, lengselen og gleden, hele den suppen av følelser som gjør hodet rotete og handlingene destruktive. De diktene som treffer traff meg så godt at de ligger lagret på mobilen, men mange opplevde jeg mer som beskrivelser enn som poesi. De sa ikke noe mer utover seg selv. 

Betyr det at diktsamlingen er dårlig? Det syns jeg ikke den er. Den er bra nok til at jeg leser neste samling, hvis hun kommer med en. Hvis du har lest denne, hva syns du om den?

Publisert i Bøker, Litteratur, Poesi | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Bobla av Siri Pettersen

Bok 29 av 40: En må bli litt skuffa i løpet av bokhøsten òg.

Siri Pettersen er forfatteren bak Ravneringene, en veldig god fabelprosa-trilogi alle bør lese. Derfor var forhåpningene mine skyhøye til Bobla, en barnebok om Kine som ikke har det så greit og finner en boble som bokstavelig talt lar henne stenge verden ute. Hvem har vel ikke ønsket seg det? 

Pettersen skriver godt om negative tanker som ødelegger deg. Om skuffelsen av å få barndommens beskyttende slør dratt vekk, og oppdage at verden ER urettferdig og at de voksne IKKE kan fikse opp i alt. Tvert imot ødelegger de og roter det til like mye som deg selv. Det er til å bli sprø av, jeg blir det fortsatt. Og nå er jeg en av de voksne. Uff.

Men det blir bare ok fra meg om Bobla: Mest fordi jeg syns Kine har fått et for gammelmodig språk, noe jeg lett henger meg opp i. Jeg klarer ikke tro på karakterens tanker og handlinger. I den siste tredjedelen av boka skjer det også ting som kunne gjort boka rikere hvis vi hadde fått tråkket mer inn i det, men det får vi ikke. Det gjør avslutningen for rask, og for lett.

 Så det er fint, ærlig og kult, men med for mye ‘meh’  over seg, hvis noen skjønner?

Publisert i Bøker, Fabelprosa, Lest i 2017, Litteratur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tung tids tale av Olaug Nilssen

Bok 28 av 40: Tung tids tale gjør det god litteratur skal gjøre.

 Denne anmeldelsen ble først publisert i Hamar Arbeiderblad 12.10.2017.

Olaug Nilssen har en sønn som har autisme. Nå har hun skrevet roman om hvordan det er å være moren hans. En sann historie ville krevd sønnens også, men som hun sa på et bokmøte: Den har hun ikke tilgang til.

Tung tids tale følger morens perspektiv gjennom en søknadsprosess for å gi foreldrene mer avlastning og sønnen bedre oppfølging. Samtidig reflekterer Nilssen over hvordan de endte opp her. Hvordan gikk Daniel fra å være en normal liten gutt, til en som må ha selvskadingshjelm og nærmest mangler språk? Var han noen gang normal? 

Det er kraftig kost på snaue 150 sider. Nilssen skriver det som det er. Hun skjuler ingenting av det hun føler: Å bli så sint at hun blir redd for å slå. Å være så redd at hun ikke får sove. 

En kjenner seg igjen, men det som gjør Tung tids tale til litteratur av ypperste kvalitet er at vi får oppleve hvordan livet til et annet menneske er. Det er ubehagelig og vanskelig, men også vakkert. I ærlige beskrivelser og poetiske betraktninger skaper Nilssen et forståelsesrom også mellom linjene. Vi skjønner mer enn ordene. Får virkelig kjenne på hvordan det er å være moren til Daniel. 

Denne evnen til å vekke empati er en av litteraturens viktigste. Det er ikke lett, men Nilssen makter det, på strålende vis. 

Publisert i Bøker, Lest i 2017, Litteratur, Samtid | Merket med , , , , | 1 kommentar

Ulvefellen av Aslak Nore

Bok 27 av 40: Se, jeg har lest en thriller! 
Det og krim er ikke min favorittsjanger, men jeg mener man må utfordre seg selv i blant. Og Ulvefellen er en spionthriller fra andre verdenskrig, så da var det ikke så vanskelig  å prøve. 

Litt treg i starten, Nore bruker tid på å sette stemningen. Det er flust med referanser til ting som faktisk skjedde, det er til og med kildeliste over researchet han har gjort. Imponerende! 

Skulle ønske han hadde arbeidet like mye med karakterene. De blir litt ensidige, spesielt kvinnene. De to mannlige hovedpersonene har også et merkelig eiebehov for et par av disse som var veldig wtf. Det ga ingen mening verken for forståelsen av karakterene eller som et plotverktøy. 

Jeg brukte også litt tid på å venne meg til et språk jeg antar er tidsriktig – tror boka faktisk kan egne seg bedre som lydbok eller radioteater på grunn av det! Jeg kan være litt kresen på språk, hvis det føles for gammeldags eller ikke passer karakterens alder blir det lett et irritasjonsmoment for meg.

Det blir ikke mer enn midt på treet i bokformat hvertfall. 

Så, noen som har en god krim eller thriller (uten mye gørr) å anbefale? 

Publisert i Bøker, Historisk, Krim, Lest i 2017, Litteratur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar