Min bestefar

Tom Waits – Cold Cold Ground



Det er sommer. Bestefar har vært død i 3 måneder når jeg åpner Populærmusikk fra Vittula og et julekort til han og bestemor faller ut av den. Det er deres bok. Det var deres bok. Jeg fikk den og mange andre av bestefar den siste gangen jeg besøkte han før han ble syk. I en uke spiste vi sammen, så på tv sammen, hørte radio og kjørte sammen.

Vi hadde ikke lange samtaler over fjorten kaffekopper. Vi la oss ikke samtidig og spiste heller ikke frokost sammen. Vi bladde ikke gjennom alle fotoalbumene jeg fant først når han skulle begraves og jeg tok mot til meg og åpnet skuffer og skap i jakt på restene av livet hans. Jeg spurte aldri om han kunne danse finsk tango. Om han kunne lære meg å lage ertesuppen sin. Om han trodde han kom til å se bestemor igjen. Hva han likte best å se på tv.

Jeg husker ikke hvem som har sagt det, men når en man er glad i dør, er det som om en dyp, lang skuffe springer åpen. Skuffen inneholder alt det du holder kjært ved den som nettopp er død, den inneholder forklaringen på hvorfor du er glad i den personen. Og den står på vidt gap: i begravelsen, i de første ukene etter. For du finner ikke nøkkelen å låse den med. Alt er så nære, det er så usannsynlig, hvorfor, hvorfor, hvorfor. Litt melankolsk musikk, et gammelt menneske, regn på vindusruten, en postbutikk er alt som skal til. Små ting som skaper assosiasjoner til den du nettopp har mistet gjør at skuffen som kanskje holdt på å lukke seg springer åpen, du er tilbake på start. Men sakte, etterhvert som du klarer å forsone deg med at navnet som står på skuffen er død, at han eller hun ikke kommer igjen – da vil du forbinde assosiasjonene du får med gode stunder, herlige opplevelser du hadde med denne personen. Du har funnet nøkkelen, og rekker å låse skuffen før den slipper ut alt det vonde – bare det gode kommer ut. Så vil du begynne å glemme, for ting som bare er gode er mye mer flyktige enn ting som har litt vondt i seg. Du vil ikke glemme personen, men tingene du før assosierte den med. Og da er man ferdig med å sørge – sies det.

Jeg vet ikke helt hvordan man sørger – hvordan man forsoner seg med at noen er død, tenker glade tanker, finner den nøkkelen. Ingen har noensinne fortalt meg det, og siden bestefar døde har jeg ikke hatt tid til å finne ut hvordan. Så når julekortet falt ut av boken gikk skuffen opp på vidt gap og hjertet gjorde vondt, kroppen ble urolig, og den ubehagelige kilingen i halsen som bare betyr en ting ga seg til kjenne. Flaks eller uflaks at jeg var på jobb alene og pent måtte ta meg sammen.

Min bestefar hadde en upåklagelig, nordnorsk, og kanskje litt tørr, humor. Når jeg bekymret kom inn og meddelte at det regnet ute, så han på meg og sa at det gjorde da vel ikke noe, bilen var jo tørr. Når potetene kokte til de knuste var det fordi de hadde sloss og politiet ikke hadde vært tilstede. Han syntes det var fantastisk at jeg ringte han fra Sør-Amerika. Jeg fikk aldri vist han noen bilder derfra. Min bestefar fikk med seg samtlige nyhetssendinger på kvelden, og sto opp før klokken var 6. Når jeg ordnet meg frokost, kom han og laget seg lunsj. Bestefar plukket og solgte multer til Hurtigruta frem til han fylte 80 – da kom han på at hans far hadde gitt seg ved 75 års alder, så da var det vel på tide at han ga seg også.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var litt mindre glad i min bestefar. Men jeg vet jeg aldri ville vært han foruten, og det er kanskje det som er saken.

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Min bestefar

  1. Tina sier:

    Rørende og flott innlegg! Mistet selv min farfar, det er nå 4 år siden! Sorgen vil alltid være der, men man lærer etterhvert og leve med den, fortsatt kan jeg ligge om kvelden og tenke på han og gråte mangfoldige tårer… men så tenker jeg på alle minnene vi fikk sammen, og at han levde livet slik han ville, helt til siste slutt!

    Minnene vi alltid være der, til tross for at personen er borte! Ta godt vare på de :)

    <tina

  2. Ymse sier:

    Takk, Tina – merker at det er lenge siden jeg har skrevet, det tok tid å tenke fram dette. Og ja, jeg veit – det kommer til å bli bedre :) Men takk for støtte :)

  3. HC sier:

    Kondolerer..
    Hva annet kan man si at du har minner, erfaringer og tanker, han klarte seg nok gjennom livet selv med viten om at alle dør, og klarte seg lenge.
    Han fikk gode tider med sin familie og barnebarn, så jeg tror nok han var godt nøgd.
    Trist er det, spesielt når man nettopp har så mange gode minner, når personen faktisk er en person og ikke en tekst om en langt borte.. Det berører en faktisk på måter som er særegen og unik, og jeg ønsker deg gode tanker på det videre.
    Ikke tenke på hvor trist det er, heller tenke på hvor godt og bra det var.
    Man opplever slikt om en lukker sine øyne, tenker og husker godt nok.
    Igjen, kondolerer.

  4. Ymse sier:

    Takk HC, det var fint skrevet av deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s