Lydboken (og Knausgård)

Jeg gav kanskje lydboken som medium en utfordring når jeg valgte å starte med bind 1 av Knausgårds kamp.

Egentlig hadde jeg ikke noe lyst til å prøve i det hele tatt. Jeg trivdes godt med å lese bøker, og brukte bussturene til og fra jobb til å lytte på podcaster. Er spesielt begeistret for Kurér og Sånn er livet. Men jeg fikk ikke lest så mange bøker på den måten – mesteparten av bøkene jeg leser er pensum. Det blir liten tid til skjønnlitteratur. Dessuten kan det bli litt ensformig å høre radio hele tiden.

Derfor lot jeg meg overtale av J., som overførte Karl Ove Knausgård – Min Kamp 1, Erlend Loe – Muleum og Stille dager i Mixing Part. Jeg har vært skeptisk til Knausgårds prosjekt, men bestemte meg likevel for å starte med boken hans. Det er jo en grunn til at veldig mange hyller bøkene hans. De sier han kan skrive, at de kjenner seg igjen. Det er fortsatt venteliste på de to første bindene. Det ville blitt litt kulturelt ignorant å la være når han først lå der inne på ipoden.

Knausgård var en dårlig start for meg og lydboken. Mannen er flink til å skrive, for all del. Men når det leses opp har jeg ingen mulighet for å kunne skumme gjennom det som er kjedelig – hvis jeg spoler får jeg jo ikke med meg når han er ferdig med et av de gigantiske tankesprangene sine. Jeg har sittet på bussen og gestikulert med hendene for å signalisere at «ja, dette er sikkert fint og spennende for en som er interessert i livet ditt, men kan du komme til poenget snart?».

Dessuten tillater ikke lydboken egne tankesprang. I den første boken skriver Knausgård om den tidlige ungdomstiden: stresset med å bli akseptert, få tak i alkohol, hvor kult det er å drikke seg full, angsten for å bli oppdaget. Han får meg til å kjenne meg igjen selv om jeg er av en helt annen generasjon en han. Problemet oppstår når jeg blir så revet med at jeg forsvinner fra (lyd)boken og inn i mine egne minner. Når jeg kommer tilbake igjen har Knausgårds minne fra ungdommen løpt fra meg. Selv om han snakker om det samme minnet har jeg gått glipp av deler av det og må enten spole tilbake, forsøke å nøste opp trådene mens han fortsetter å fortelle, eller vente på at han skal bli ferdig med dette minnet så jeg kan begynne å følge med igjen. Frustrerende.

Lydboken fenget meg ikke med Knausgård på øret. Jeg ble litt sur, for jeg hadde håpet på at dette skulle bli en ny måte å få «lest» bøker på. Istedet kjedet jeg meg litt og mistet konsentrasjonen. Sluttet å lytte, hørte bare på stemmens tonefall. Hentet meg inn igjen, og kom meg gjennom hele lydboka.

R. kunne ikke fatte at jeg hadde orket å lytte gjennom hele Knausgård. Selv leser han bøkene, og fortalte meg at han ikke leser hver eneste setning. Han skummer gjennom det som ikke fenger han. J. har lyttet seg gjennom de tre første bøkene mens han jobber med andre saker – han bruker lydboken som et sekundærmedium. Jeg tror man er nødt til å gjøre det hvis man skal høre Knausgård på lydbok (med mindre man er genuint opptatt av  mannen og hans liv og virke). Sitter man bare og lytter blir man rastløs. For vel er det godt skrevet og opplest, og vel kjenner jeg meg igjen – men det blir for lange tanker når man ikke kan styre lesehastigheten selv. Da er det bedre å følge med et halvt øre, og stoppe opp i arbeidet når man merket at interessen for det som sies stiger.

Jeg vil våge den påstand at de fleste lytter til lydbøker mens de gjør andre ting.

Ett bind av Knausgård var nok for meg. Jeg har bedre ting å bruke tiden min på enn å lytte til en som forteller alt om seg selv og vennene sine, selv om det er godt skrevet og jeg kan kjenne meg igjen i det. Lydboken gav jeg midlertidig en sjanse til.

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Litteratur, Samtid og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Lydboken (og Knausgård)

  1. Marit Fosso sier:

    Haha, har vært veldig skeptisk til Knausgård selv, og etter dette innlegget kan jeg ikke si det frister så mye mer å begynne å lese om ham.. :P Morsomt skrevet :-)

  2. Janne sier:

    Vel, jeg har jo hørt han da. Intensivt, alltid aktivt. Det kan jo hende det er annerledes å lese boka eller ha han i bakgrunnen mens man fikler med andre ting :) Men jeg tviler på at jeg kommer til å teste det ut!

  3. Tilbaketråkk: Victoria Hislop – Øya | Spindelvev

  4. Tilbaketråkk: Den siste Harry Potter-boka | Spindelvev

  5. Tilbaketråkk: Drømmehjerte | Spindelvev

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s