Erlend Loe – Muleum

L syns jeg var så kjedelig at jeg la fra meg boken etter 50 sider. Men Doppler var fantastisk. Derfor var det en blanding av spenning og angst i kroppen når jeg begynte å lytte på Muleum.

Hentet fra CappelenDamms nettside

«Den handler om ei jente som mister hele familien sin i en flyulykke. Så prøver hun å ta livet av seg, men får det ikke til – og det er veldig komisk», forteller J. entusiastisk mens jeg tenker at det bare er trist med mennesker som forsøker å ta livet av seg. Så feil kan man ta.

Muleum er vakker, skjør, spydig, brutal, ironisk, lattermild og rimelig drøy til tider. Men slik blir gjerne livet når en er ei deprimert jente som har mistet fotfestet til verden og ikke ser rett og galt når det kommer til egne handlinger og tanker, og omgang med mennesker.

Erlend Loe har gjort research på depresjon før han skrev Muleum, det kan godt hende at hans arbeid på en psykiatrisk klinikk har hjulpet han mye i skriveprosessen. For det skal godt gjøres å se verden ut fra en deprimert tenåringsjentes ståsted uten å ha satt seg inn i de psykiske forandringene en depresjon fører med seg. Jeg mener, hvem som helst kan late som de vet det og skrive en bok på bakgrunn av det de tror. Men Erlend Loe har lest og lært. Jeg skjønner det fordi jeg har lest om depresjon selv, og symptomene males ut ett etter ett gjennom hovedpersonen Julies nedtegnelser. Hun skyver folk vekk fra seg, har ikke følelser for noe som helst og er sint, rastløs og sliten. Hun bryr seg ikke om hva som er moralsk forkastelig, og har så godt som ingen skrupler. Å sende MMS til Koreas skøyteess i kortbaneløp og spørre om han vil pule er for eksempel ikke noe problem. Hun gir faen i hvordan andre oppfatter henne og betrakter hele verden med et kynisk blikk. Tankene hennes er realistiske, og selv om handlingene absolutt tøyer strikken er de likevel plausible. En deprimert tenåringsjente uten familie kjenner ingen grenser.

Det komiske ligger i blandingen av selvironi, generell sarkasme og ungdommelig vokabular og tankegang. På den måten blir noe som egentlig bare er tragisk tragikomisk. Første gangen Julie prøver å ta livet av seg mislykkes hun fordi tauet hun har kjøpt er elastisk. Fail! Virkelighetens absurditet oser når psykiateren psykoGeir reagerer med å bare mase enda mer om at hun må kjøpe seg hund. Som om dét er løsningen på hele verdens problemer. Så kommer det noen og vil ha henne til å bli redaktør for Selvmorderen, et magasin for suicidale. Julie syns det er en dårlig idé, det virker lite gjennomtenkt å ansette en som ikke planlegger å leve særlig lengre.

Hør begynnelsen på Muleum (CappelenDamm)

Men det er også rom for alvor uten humor. Julie savner familien sin, og Loe gir plass til savnet mellom all sarkasmen og lekingen med samfunnets normalitet. Det er fint og viktig å få med – det er jo savnet etter familien som driver Julie videre. Håpet om at hvis hun gjør akkurat dét på dét tidspunktet, så vil hun kanskje få dem tilbake. Hun tester ut ulike religioner for å se om de er til hjelp. Løper hele natten for å slippe å tenke.

At Erlend Loe selv leser boken løfter lydboken som medium og Muleum. Erlend Loe skriver mer muntlig, setningene er kortere, det er rom for å tenke mellom hans oslotrønderske stemme. Det er ikke noe problem at han er stemmen til ei jente på 18 år, han klarer å unngå å høre ut som den 40-åringen han egentlig er. Så har mannen også vært innom både filmskole og teater, skrevet flere filmmanus og lest opp en god del lydbøker før.

Muleum er en bok som behandler et alvorlig tema uten at leseren/lytteren begynner å gråte eller blir bekymret for sine nærmestes psykiske helse. Loe har klart å unngå å bli usmakelig gjennom å utstyre Julie med selvironi. Jeg har derfor sittet på bussen og humret over en suicidal jentes forsøk på å finne en ny mening i livet, uten å få dårlig samvittighet. Det er befriende å kunne le av det alvorlige, det blir mindre farlig da. Muleum er en herlig lydbok. Loe-angsten har sluppet taket.

Info om Erlend Loe er hentet fra Wikipedia.

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Humor, Litteratur, Samtid og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Erlend Loe – Muleum

  1. Annah sier:

    Ahh, så fint! Denne fikk eg skikkelig lyst å lese :D

    eller kanskje høyre. Eg er god til å høyre.

    Og du er flink å skrive. :)

  2. Janne sier:

    Takkskalduha! :)

    Kan prøve å huske på å ta med filen neste gang vi ses!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s