A Single Man

Det er ikke ofte man kan si at en film er vakker.

USA på 60-tallet handler om den evig tilstedeværende frykten for at Russland når som helst skal atombombe landet. Familier investerer i bomberom, men vil ikke fortelle om dem i frykt for å måtte tilbringe flere døgn i en mørk sementblokk sammen med alle de som ikke var lure nok til å lage sine egne. Den homofile universitetsprofessoren George Falconer (Colin Firth) har midlertidig andre ting å tenke på. Det er åtte måneder siden hans samboer gjennom 16 år brått døde i en trafikkulykke. Hans tid er ikke åpen for hans legning og han har derfor måttet takle sorgen på egenhånd. George har ikke kommet over tapet.

A Single Man følger han gjennom den dagen hvor han endelig har bestemt seg for at nok er nok. På tide å gjøre seg ferdig. For godt. Det er en helt alminnelig dag på 60-tallet, men fordi George har nådd et vendepunkt blir alle hendelser ekstra spesielle. Avtalen med bestevenninnen som fortsatt er svak for han, den ivrige og kontaktsøkende (og pene) studenten, naboen som inviterer på fest – alt får en ekstra nerve fordi vi vet at de ikke vet hva George skal gjøre. Gjennom Georges minner får vi også innblikk i det livet han har mistet.

Sorg er et vanskelig tema som sjelden får fylle en hel film. Det er farlig, ubehagelig å se mennesker være på sitt mest sårbare. A Single Man handler alltid på en eller annen måte om sorg, og er derfor en film som krever litt mer av publikum, men også av filmmakerne. Vanskelige tema trenger tid, og det har filmmakerne av A Single Man skjønt. Klipperytmen er lavere enn vanlig, bildene mer dvelende og bevegelsene mykere.

A Single Man er regissert av Tom Ford, en mann som har jobbet i motebransjen i flere år. Det ses, ikke bare gjennom den nøye utvalgte garderoben og de designbevisste scenene, men også gjennom bildet selv. Det er pene bilder. Skarpe, nære, gjennomtenkte og balanserte. Det visuelle uttrykket endrer seg også etter stemningen – den gir en ekstra nerve som få klarer å få til uten at det blir påtatt. Det levende bildets estetiske muligheter blir utnyttet i en mye større skala enn det man vanligvis ser på film. Det er så himla vakkert.

Filmmusikken er også annerledes i forhold til hva en er vant med fra mer kommersielle filmer. Det er klassisk, ikke et fullt orkester, men rene toner og enklere melodier som krever å bli lagt merke til utover det at de skaper stemning.

Colin Firth er for meg mer assosiert med feel good-filmer som Bridget Jones, Mamma Mia og Nanny McPhee enn med alvorlige drama. Jeg kjente han ikke igjen i begynnelsen, og ble mer og mer begeistret for Firth som skuespiller gjennom filmen. Han er ekstremt dyktig i rollen som deprimert, homofil, litteraturprofessor med dertil hørende høy kulturell kapital.

A Single Man krever mer av publikum enn vanlige filmer gjør både tematisk, audiovisuelt og intellektuelt. Det er en film som utfordrer normer og verdier samtidig som den med ømhet og nærhet behandler vanskelige følelser som finnes i oss alle. Det er en av de få filmene man tenker på flere dager etter at man har sett dem.

A Single Man kan plasseres i samme landskap som The Reader.

Filmen er basert på boka med samme navn, skrevet av Christopher Isherwood i 1964.

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Film og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s