Vitne i rettsak

Det er fem måneder siden. Så ringer aktor. På jobb.

Den mistenkte skal i rettsak. Jeg må komme og forklare hva som skjedde. Igjen. I morgen. Javel, sier jeg. Hjernen snurrer. Hjertet synker ned i magen. Jeg husker ikke dette. Jeg vil ikke huske dette. Noterer rettsal og telefonnummer på gul post-it. Legger i hylla. Tenk hvis jeg sier noe feil? Fortsetter å rydde i lydbøkene. Forsvarsadvokater med ubehagelige spørsmål og sarkastiske ansikt i tankene.

Jeg snakker med sjefen før jeg går. Det går nok bra. Det er tross alt ikke jeg som er tiltalt. Jeg har ikke noe å frykte.

Men når jeg sitter med frokosten blir jeg nervøs. Skulle kanskje vasket håret likevel. Følt meg bedre. Kanskje jeg kan ta med meg noen. Nei, klarer dette selv. Tar på meg vanlige klær. Ingen utringning, ingen kjole. Ingen t-skjorter med bandnavn. Ikke noe useriøst. Skriver ned det jeg husker, det er lov å ha med lapp. Kanskje jeg blir roligere da. Men usikkerheten sitter. Jeg gruer meg.

På vei opp trappen til det store, tunge tinghuset i Bergen kommer jeg på lommeboken. Den er hjemme. Identifikasjon! Sikkert viktig! Sekken av, opp med glidelåsen, bare for å konstatere at den faktisk er hjemme. Faenfaenfaen. Tenk om de ikke slipper meg inn hvis jeg ikke kan bevise hvem jeg er. Man kan få bot for å ikke møte opp som vitne! Jeg er andpusten og svett, har gått for fort. Det dunker hardt mot brystkassen, pusten kiler og klør i lungene. I informasjonsskranken kan jeg plutselig bare uttrykke halve setninger. Jeg skal vitne. I den rettsalen. Og det er en der som heter det og det. Sikker på at den ikke er flyttet, spør mannen. Å herregud, tenker jeg og sier at nei, men jeg har ikke hørt noe og jeg snakket med hun (jeg peker på lappen) i dag. Mannen finner ingen som heter det. Vet jeg hva dommeren heter? Nei. Vet jeg hva han som er tiltalt heter? Nei, jeg husker ikke. Varmen stiger i kinnene, pusten vil ikke roe seg. Jeg vil ikke komme for sent. Jeg må ringe henne.

Jeg må vente. Det har kommet nye opplysninger i saken. Jeg får nytt tidspunkt og kan gå ut. Ut av den grå bygningen med mennesker i sorte kapper.

Hvorfor føler jeg dette ubehaget?
Jeg har jo rett. Jeg skal ikke tiltales. Jeg skal bare fortelle hva som skjedde.
Men tenk om jeg ordlegger meg feil?
Tenk om jeg blir så nervøs at jeg ikke får til å snakke?
Tenk hvis forklaringen jeg gir i dag er forskjellig fra den jeg ga i november, og det gjør meg mindre troverdig?
Tenk om de ikke tror meg?
En liten stemme sier at jeg har sett for mye på tv.

Mannen i skranken er borte når jeg kommer tilbake. Heldigvis. Det smeller for høyt og hardt i trebenken når jeg setter vesken på den. Det sitter andre mennesker der. Det er mange rettsaler. Jeg vil ikke ha oppmerksomhet. Hjertet løper hardt og fort. Varmen stiger i kinnene. Hendene skjelver lett. Vann, vann er fint. Flasken opp, korken av og der kommer en dame i sort ut fra rettsalen og sier navnet mitt. Jeg reiser meg opp. Skrur på korken på tredje forsøk. Prøver å gjøre alt fort, men det går enda saktere. Har du vært med på en rettsak før? spør hun. Nei, sier jeg og vi går inn.

Det sitter tre mennesker hevet over tre pulter formet i en hestesko. To menn med ryggen til ved den ene pulten. Hvor skal jeg se? Hvor kan jeg se? Jeg skal sitte ved pulten og se rett på dommeren. Tiltalte og forsvar til høyre, påtalemyndighet til venstre. Jeg tør ikke se på han. Navn, fødselsdato, adresse. Jeg forsikrer å være ærlig, si når jeg er i tvil og forstår at det er kriminelt å lyve her. Vet ikke hvor hendene skal være, lytter til dommeren, men vet ikke om jeg hører etter. Det føles som jeg har mistet kontakt med kroppen og bare ser ut gjennom den. Jeg har spist sand til lunsj.

Vil du ha vann? Ja,takk. Ingen smiler når jeg forklarer. Ingen snille øyne. De liker ikke at jeg ser for lenge på dem om gangen. Det ligger en klump i halsen, og jeg kjenner at vannet har samlet seg bak øynene. Munnen mister ord. Hjernen får ikke skikkelig kontakt. Jeg må gjenta det jeg sier, det de leser opp som jeg har sagt før høres mye, mye bedre ut. Mer troverdig. Tankene raser, forsøker å finne den sikkerheten jeg vil utstråle. Jeg tror jeg er rød i kinnene. Klarer ikke ta meg tid til å tenke meg om. Jeg aner ikke om jeg gjør dette riktig. Jeg sier noe jeg ikke er sikker på at jeg gjorde som de spør mer om. De spør om ting jeg ikke husker. Forsvareren henger seg opp i et bestemt tidsperspektiv som gikk veldig fort. Jeg forsøker. Hva er det riktige å si? Hvorfor spør han om dette? Hva vil han? Jeg vil ut!

Jeg ser ikke på han før de spør om det er han. Om jeg kjenner han igjen. Han har vært akkurat i utkanten av øyekroken min hele tiden. Jeg trekker ikke pusten. Vrir hodet mot han og ser så fort jeg kan. Kjenner igjen de blå øynene. Det lange ansiktet. Han har fått mer hår. Uttrykksløse trekk. Har han gjort dette før? Med ett syns en liten del av meg synd på han. Hvorfor måtte han være så dum og gjøre dette? Kunne han ikke bare latt være? Jeg slår blikket ned. To små, bleke, urolige hender i fanget. Ja, det er han, sier jeg.

Femten minutter senere er det over. De sier takk, nå kan jeg gå. Føler blikk i ryggen når jeg åpner døren. Når det knepper i låsen begynner de å snakke men jeg hører ikke hva de sier. Kroppen kjører avgårde på motorveien mens jeg står helt stille. Jeg er svimmel. Noen har dyttet en murstein gjennom hodet mitt, tyngden sitter igjen. Jeg vil puste dypt, rolig, alene. Men her er andre folk. Vitner, kapper, aviser som ingen leser i. Alle har nok med seg selv og jeg vil ikke være med dem.

Men utenfor har ingenting hendt. Det er bare jeg som har vært oppe til muntlig eksamen i hukommelse.

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Livet og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s