Fintrist om det ensomme

Jeg hørte om Mary and Max når de satte opp filmen på BIFF i 2009, men mistet tiden til å se den. Godt vi har biblioteker med rom for søte, mørke animasjonsfilmer for voksne.

Mary bor i Australia med en mor som stadig må teste om sherryen er god, og en far hvis jobb er å stifte teposer. Hun er åtte år, har ingen venner, bare selvlagde leker, et fødselsmerke i pannen og all den godtroenhet og naivitet en liten jente kan oppdrive. Hun er nysgjerrig, og etter å ha hørt at barn i Australia kommer fra ølglass, skriver hun til en vilkårlig adresse i USA og spør om det er slik at de kommer ut av colabokser der.

Brevet havner i postkassen til Max. Han er 44 år, singel, går på ukentlige møter til Anonyme Overspisere, liker seg ikke ute blant mennesker, og har en bestemt middag for hver dag i uken – bortsett fra én hvor han finner på noe selv. Max har heller ingen venner, men har ikke så lyst på noen heller. Han syns mennesker er vanskelige å forstå seg på, dessuten vil det innebære at han må gjøre noe nytt.

Max har Aspergers syndrom, en diagnose som kjennetegnes av begrensede sosiale evner, og av stereotype og snevre adferdsmønstre, aktiviteter og interesser. Han har vanskelig for å tolke nonverbale uttrykksmåter, mangler empati og kunnskap om de sosiale normene som ligger til grunn for enhver sosial interaksjon. Han har faste rutiner på alt, og kan utrolig mye om svært spesifikke ting – som for eksempel at skilpadder kan puste med anus.

Etter å ha kommet seg gjennom angstanfallet det gir å få noe så nytt inn i livet, bestemmer Max seg for å skrive tilbake. Slik begynner en brevveksling som strekker seg over 20 år, og som gjør oss kjent med to personer som er ensomme på hver sin måte og som begge ser ut til å ha blitt tildelt en ufortjent mengde uflaks.

Dette kunne fort blitt veldig trist, men regissør Adam Elliot klarer å bringe svart, herlig humor og ekte varme inn i Mary og Max sine hverdager og brev. Begge eier humoristisk sans og ironi, samtidig som de ikke alltid ser det triste i livet sitt. Det hjelper også at filmen har en forteller, det bidrar til å skape en emosjonell avstand til karakterene – noe som kan være fint iblant. Musikken er enkel. Det er noen få melodier som går igjen, og de er utrolige. Hovedstykket er av en slik art at det henger seg opp i hodet, du vil ha det med deg overalt. Lette pianofingre med et håpefullt tonefall.

I tillegg har Elliot et genuint øye for detaljer. Både det språklige og visuelle i Mary and Max er fyllt til randen, med anekdoter, trivia, dyr, hårruller, søppel og sjokolade-hotdogs. Det gjør den svært underholdende, og setter den på linje med Wallace and Gromit når det kommer til kvaliteten på leireanimasjonen. At det er animasjon skaper også en viss emosjonell avstand – karakterene er ikke som oss, de bare likner. Dermed kan man trøste seg med at det ikke er ekte. Helt til en ser på coveret at filmen er basert på en sann historie.

Gråtoner dominerer fargebildet i Max’ verden, mens Mary’s verden har en brunlig farge – som på gamle fotografier. En knall rød farge fungerer som kontrast på utvalgte elementer, som Marys hårspenne. Det er godt gjennomtenkt med tematikken i fortellingen, og det blir ikke kjedelig. Både karakterene, språket og det visuelle uttrykket er fargerikt nok i seg selv. Det tok fire år å lage filmen, og Mary and Max er den første animerte filmen som noen gang har fått åpne Sundance Festivalen. Den fikk femmer av Dagsavisen, Adresseavisen, Aftenposten, VG og Fredrikstad Blad.

Dette er ikke en film for de som ikke klarer eller vil forholde seg til psykiske sykdommer og ensomhet. Det er heller ikke en film for de som ikke klarer å se på disse temaene med humor – de som ikke liker sort humor. Men har du evnen til å kjenne på det vonde og se det komiske i det vanskelige tror jeg du vil like denne filmen. Mary and Max er rørende, vakker og feelgood på en litt annerledes måte.


Hjemmesiden til Max and Mary

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Film og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Fintrist om det ensomme

  1. Tilbaketråkk: Julepresangtolkning | Spindelvev

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s