Endelig duk!

Duken jeg ikke visste at jeg ville ha lå etter flere timers hygge plutselig på bordet.

Jeg har hørt at duk er sånt man skaffer seg når man er voksen. Det signaliserer et velmøblert hjem, og kanskje viktigere; at man kommer fra at velmøblert hjem. Her har vi råd til å legge et slags teppe på bordet liksom, så mye penger har vi.

Den første duken fikk jeg i 18årsgave av bestemor. Da følte jeg meg gammel og misforstått. Hadde jeg ubevisst signalisert at jeg hadde et behov for duk? Er dette en hemmelig del av innvielsen i de voksnes rekker? En symbolsk overgang fra jente til kvinne? Jeg følte meg ikke klar for å bli så voksen at jeg hadde duk i skapet. Duk var formelt, grått, etablert – kjedelig. Som attenåring var jeg fint lite interessert i duker. Dessuten var den ikke spesielt pen heller.

Jeg var mer interessert i et bord med kaffe-, øl- og rødvinsflekker, kanskje et telys eller to; et bevis på at her bor det folk som lever livet og vet å kose seg. Som har bedre ting å gjøre enn å passe på at duken på bordet ikke blir skitten. En duk ville bare bety enda en ting som må vaskes, og strykes.

For ett år siden endret ting seg, jeg ble samboer. Etablert, og gammel nok til å forstå at det ikke er synonymt med grå og kjedelig. Vi brukte to uker på å lete etter gardiner, var lettere oppgitt over Bergens dårlige utvalg av gardinstoppere, og frustrerte over Ikeas evne til å alltid være utsolgt for grå laken til 120cm brede senger. Vi kjøpte til og med en plante. Fant trådløst(!) inne- og utetermometer. Strykebrett. Tavle til å skrive ukens middager på. Kort sagt: alle ting som symboliserer ‘velmøblert og etablert hjem’.

Men ingen stueduk. Det fantes ikke noe behov å spore hverken hos meg eller J. Stuebordet var fint som det var, ikke hadde vi noe begrep om hva slags duk vi i tilfelle skulle lete etter heller. Alle duker er så feminine, blonder og blomster, broderier og rysjer. Jeg bor jo med en mann, og det skal en eventuell duk vitne om også. Ensfargede går jo, men det er jo ganske kjedelig?

Løsningen på et ikke spesielt stort behov kom i form av en forkjølelse og et puslespill. For tett i hodet til å bevege meg ut på en lørdag ble jeg inne med te, en venninne og puslespillet jeg fikk til jul. 1000 brikker og fire timer senere hadde vi dekket nesten halve stuebordet med et panoramabilde av de mest kjente disneyfigurene. Vi plasserte det midt på bordet, som en løper. Da så jeg at her er duken jeg kan ha på bordet. Duken jeg vil vise frem, duken jeg ikke vil at folk skal søle på – for denne kan faktisk ikke vaskes. Og duken som, til forskjell fra andre duker, kan brekkes opp og skape flere timer med hyggelig tidsfordriv.

Selvfølgelig er ikke J. en like ivrig Disneyfan som meg. Jeg samler på klassikerne, og har per dags dato 29 av dem. Det er kanskje en mer feminin ting å samle på og ha på bordet, men jeg vil støtte meg på det at kvinner og menn ser ut til å være likt representert på ‘duken’. Etter et døgn har han enda ikke protestert. Og, kanskje neste gang så kan vi kjøpe og pusle en Star Wars-duk?

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Livet og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s