Linda Olssons stille sanger

La meg synge deg stille sanger er ikke en bok jeg føler behov for å ha i bokhylla, men er sånn passe fornøyd med at jeg har lest.

Boken handler om Veronika og Astrid, som begge har lukket seg inne i et forsøk på å glemme en vond fortid. Veronika er en ung forfatter, Astrid er den sære damen i bygda som på folkemunne blir kalt for ‘heksa’. Til denne bygda, og nabohuset til Astrid, flytter Veronika for å få være i fred. Men de to kvinnene klarer selvfølgelig ikke å ignorere hverandres tilstedeværelse. Behovet for sosial kontakt overtrufmer ensomheten.

De vonde fortidene blir sakte spunnet opp til overflaten gjennom samtaler som minner mer om monologer. Den ene lytter mens den andre forteller. Gjennom et merkelig rolig, stille, fellesskap bygger de begge to opp et mot til å komme seg videre.

Tiden står nesten stille
Linda Olsson skriver slik at tiden går saktere. Det oppleves i hvertfall slik når jeg leser ordene hennes. Hun skaper en stemning som minner om det havet av tid man har når sivilisasjonen er langt unna og det ikke er noe man faktisk må gjøre. Jeg fikk en ro i meg av å lese boken, det likte jeg veldig godt. Hun skriver så skjørt om Astrid og Veronika, en får virkelig følelsen av at her er mennesker og temaer som må behandles med varsomhet.

Irriterende dikt og en for rask avslutning
Jeg tror boken hadde vært bedre på svensk, og enda bedre hvis jeg hadde hatt bedre kjennskap til svenske dikt. Hvert kapittel innledes med noen strofer, mange hentet fra svenske diktere. For meg betyr de ingenting, og blir mer og mer irriterende utover i boken. De virker pompøse, som om de skal bidra til å heve historien opp på et høyere kulturelt nivå. De avbryter historien.

Avslutningen kommer for brått i forhold til språkets gode tid. Et halvt år er gått, mye har skjedd som kanskje skulle ha fått den samme varsomme behandlingen som resten av bokas hendelser får. Jeg ble rett og slett litt skuffa, og følte at jeg ble snytt for noe som kunne blitt veldig bra.

Helt grei
La meg synge deg stille sanger oppslukte meg til tider helt, men var ikke en bok jeg følte behov for å lese i hver dag. Det var en fin opplevelse, men jeg kommer ikke til å lese den igjen. Det er et godt språk, som jeg mistenker at er enda bedre på svensk, og Olsson skriver frem to interessante kvinneskikkelser. Men jeg føler ikke at jeg blir godt nok kjent med dem, mye blir for vagt.

Hva syns du om La meg synge deg stille sanger?

Neste bok i høstens leseprosjekt: Victoria Hislop – Øya
For de som ikke leste forrige bloggpost er høstprosjektet å lese alle bøkene som konkurrerer om å bli kåret til bergensernes favorittbok i 2011. Nå har jeg lest fire av dem, og for å rekke over alle bøkene setter jeg lese ferdig-frist til 10. september. Under følger datoene for lesing av resten. Hvis noen vil ha en annen rekkefølge, si ifra, det er ikke så farlig for meg hvilken rekkefølge bøkene leses i :)

– Victoria Hislop – Øya: 28. august – 10. september
– J.K. Rowling – Harry Potter og dødstalismanene: 11. – 24. september
– Cecilia Samartin – Drømmehjerte: 25 septmeber. – 8. oktober
– Jo Nesbø – Panserhjerte: 9. – 22. oktober
– Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv): 22. – 29. oktober
– Suzanne Collins – Dødslekene: 29. oktober – 9. november

Bli med!