Den siste Harry Potter-boka

Harry Potter og dødstalismanene er så langt den beste boken som er nominert til Bergens favorittbok. Den har alt!

Jeg elsker de syv bøkene om Harry Potter. Ergo er overstående påstand særs subjektiv, men jeg skal forsøke å forklare hvorfor denne boken er den beste hittil.

Denne boken er den siste, endelige avslutningen på den foreldreløse magikeren Harry Potters kamp for å leve og overvinne Voldemort, som kan liknes med Jokeren i Batman, Sauron i Ringenes Herre og Darth Wader i Star Wars. Voldemort vil regjere over den magiske og menneskelige verden, drepe alle magikere som ikke slekter på andre magikere – men aller mest vil han drepe Harry Potter. Han var gutten som ikke lot seg drepe, og som gjennom det nesten drepte Voldemort.

Denne kampen har pågått gjennom seks bøker allerede, i denne siste er Harry på flukt sammen med vennene Hermine og Ronny. Voldemort har infiltrert avisene, departementet og skolen i den magiske verdenen – det finnes ikke et trygt sted for de som vil kjempe imot han. Samtidig som de er på flukt, må de finne gjenstandene som Voldemort har gjemt deler av sjelen sin i. Skal de klare å drepe han, må de ødelegge disse først.

God sjangerblanding og en historie med dimensjoner
Noe av det som gjør boken god, er forfatter J.K. Rowlings evne til å blande flere sjangre inn i en fortelling. Til tider er den som en krim, med flere spørsmål en svar. Den har sin andel romantikk og familierelasjoner – og konflikter. Iblant er den en thriller, en kan kjenne ubehaget snike seg inn i kroppen. Det er også en stor andel heftig action, alt pakket inn i en verden av magi.

Rowling sjonglerer uproblematisk mellom disse sjangrene, hun har klart å skape en verden som vi forventer at skal inneholde alt dette. For de som ikke har lest noen av bøkene før kan det likevel bli en utfordring – dette universet er flerdimensjonalt. Det løper alltid flere handlinger ved siden av hverandre, og hver av dem ibor sine spesifikke karakterer som også glir over i andre handlinger. Alle handler om kampen mot Voldemort, men den ses fra flere synspunkt. Kjenner man ikke karakterene og deres tidligere rolle i historien tror jeg det kan gjøre leseropplevelsen litt forvirrende, og mer flat. Man vil kanskje ikke være i stand til å se nettverket av små hendelser som gjør denne boka til mer enn én historie.

Mennesker i utvikling
Det hjelper ikke med mye handling hvis karakterene er ensidige og stive. Det er de ikke. De fleste er flersidige, modige og feige, snille og sure. De utvikler seg i løpet av boka, kommer frem til erkjennelser som forandrer dem, eller avslører sider ved seg selv som endrer vår oppfatning av dem. Rowling skriver ikke fram karakterer, men mennesker.

Dette gjør historien mer ekte, og mer engasjerende. Naturlig nok får vi vite mest om Harry og de som står han nærmest, de som er lengst ute i periferien gjennomgår ingen stor grad av forandring. Voldemort endrer seg ikke gjennom boka – kanskje fordi han ikke er menneskelig lenger?

Savner en lengre avslutning
Det eneste jeg har å utsette på boken er at den slutter for brått. Med seks bøker bak seg har Rowling skapt en verden hvor det kanskje er umulig å nøste opp alle trådene. Jeg syns likevel hun kunne ha prøvd, for jeg som leser opplevde et behov for å vite mer om hvordan det gikk. I tillegg har man som leser nettopp vært gjennom boka og seriens største klimaks, et klimaks som fortjener en nedtoning som varer lengre enn noen sider.

Ett kapittel som skriver hverdagen inn igjen, som svarer på noen trykkende spørsmål, henter opp noen av menneskene og etablerer en ny start er en viktig del av den avspenningen en trenger etter at saken hele historien dreier seg rundt, er blitt løst.

Neste bok: Cecilia Samartin – Drømmehjerte
Harry Potter og dødstalismanene er den tredje boka i høstens leseprosjekt. Jeg leser de nominerte bøkene til Bergen Leser, som jeg ikke allerede har lest – og blir veldig glad hvis du henger deg på og forteller meg hva du synes om bøkene :) Jeg har allerede lest Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger, K.O. Knausgård – Min Kamp 1 og Victoria Hislop – Øya. Ringenes Herre og Vindens skygge har jeg lest før, men jeg har planer om å blogge om dem i løpet av høsten også.

Cecilia Samartin – Drømmehjerte er neste bok ut. En bestselger, som det også var venteliste på svært lenge når den kom ut. Lesefrist er 8. oktober.  Nedenunder følger leseplanen for resten av høsten:

Her er min planlagte tid på de andre bøkene:
– Cecilia Samartin – Drømmehjerte: 25 septmeber. – 8. oktober
– Jo Nesbø – Panserhjerte: 9. – 22. oktober
– Tomas Espedal – Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv): 22. – 29. oktober
– Suzanne Collins – Dødslekene: 29. oktober – 9. november

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Bergen leser 2011, Fabelprosa, Litteratur. Bokmerk permalenken.

2 svar til Den siste Harry Potter-boka

  1. Tilbaketråkk: Drømmehjerte | Spindelvev

  2. Tilbaketråkk: Vinneren av Bergen Leser og Dødslekene | Spindelvev

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s