«Dameromanen»

Forelegger Arve Juritzen og litteraturanmelder May Grethe Lerum uttaler seg om dette lodne begrepet. Er det bøker skrevet av damer? Handler de om damer? Er det bare damer som leser de?

NRK P2 spurte twitterfolket hva de tenkte om begrepet og oppfordret til kommentarer på Bokbloggen. Dette faller jo godt sammen med at jeg for et par uker siden leste Hislops Øya og nå leser Samartins Drømmehjerte. Skikkelige dameromaner/damebøker. Det passet ikke så godt at jeg egentlig skulle jobbe med studiene, og egentlig syns det var ganske kjedelig. Men når jeg allerede hadde klart å lure meg inn på Twitter, og så fikk en oppfordring til å skrive en kommetar. Da var det gjort:

«Jeg syns Juritzen blander sammen ‘kiosklitteratur’ og ‘dameroman’. Den førstnevnte passer beskrivelsen hans bedre.

På biblioteket, hvor jeg jobber, har vi en egen hylle som vi kaller for ‘damehylla’. Der finner du bøkene om Bridget Jones, Shopoholikeren, Nynnes dagbok, Kate Morton, Sidney Sheldon og liknende. Dette vil jeg kalle ‘damebøker’. Det er bøker som i hovedsak handler om kvinner, retter seg mot kvinner, og som jeg ville definert som lett underholdning. Typiske bøker man tar med seg på ferie, på stranden – når man vil ha litt å lese på som er morsomt, underholdende og trygt. Du vet hva du får av disse bøkene, og de er aldri kjedelige – slik andre romaner kan vise seg å være. Til gjengjeld er de ikke utfordrende, hverken for hjernen eller for tanken. Alle har en form for dybde og et underliggende budskap, men de forteller deg ikke noe du egentlig visste fra før. Og de er veldig populære, det må ikke glemmes.

Nå skal det sies at jeg ikke har enorm erfaring med denne type bøker, de er ikke mine favoritter. Men jeg mener å ha lest nok til å kunne beskrive dem. Det kan godt hende jeg tar feil, generaliserer for mye?

Jeg tror ikke ‘damehylla’ er et bevisst kallenavn, det har bare blitt slik. For det er damene som låner disse bøkene, mens menn rasker med seg en lett krim når de skal på ferie – en sjanger som har mange av de samme kjennetegnene til ‘dameromanene’. Spenning, et plot med et par overraskelser, til slutt en løsning. Underholdende og morsom lesning, men ikke akkurat noe som merker deg for livet.

Personlig syns jeg det er synd at disse romanene og krimbøkene skal få en negativ skygge over seg. Det viktigste er at folk leser, er det ikke? Og det er ikke så mye avslapning og rekreasjon i de tyngre romanene, det kan være ganske slitsomt å lese de. De kan kreve veldig mye tid og tankekraft. Da er det jo fint å ha sjangre som byr på det motsatte, et lettkulturelt dykk som lar hjernen fantasere og leke? Uten at man skal føle behov for å gjemme forsiden i skam og frykt for hva andre skal tenke om deg når de ser hva du leser.

Men ‘lett-litteratur’ er kanskje ikke den hyggeligste betegnelsen heller. Foreslår en brainstorming for å finne et bedre, mer positivt begrep. Kosebøker, kanskje?»

Hva tenker dere?

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Kommentarer, Litteratur og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s