Vinneren av Bergen Leser og Dødslekene

Eksamen går visst ikke godt sammen med blogging. Hvertfall ikke hos meg. Nå har jeg holdt på med innleveringer i to uker, og er ferdig om ni dager. Tror jeg må ta blogging mindre seriøst, så skriver jeg kanskje mer.

Vinneren av Bergen Leser ble en overraskelse! Her forventet jeg en populærkulturell bestselger, også ble det Tomas Espedals Gå : (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv). Dette betyr at jeg sitter og leser vinnerboka i disse dager.

Jada, jeg veit det er 12 dager siden vinneren ble annonsert. Men jeg kan ikke avslutte et prosjekt før det er fullendt, så da får det heller komme litt forsinket. For noen av dere er det sikkert en nyhet uansett.

Tomas Espedal er et merkelig, kunstnerisk menneske med et flott muntlig og skriftlig språk. Han deltok i Studentersamfunnets debatt om Bergens Litteraturhus, og hver gang han snakket var det nesten som å være på teater. Han er en rar mann, han har sin egen måte å te og formulere seg på som gjør det fascinerende å se på han.

Bergen bibliotek forteller at Espedal har ligget i teten hele tiden:

« av Tomas Espedal har ligget i teten gjennom hele avstemningen, som startet 12. mars 2011. Det er bergenserne selv som har avgjort hvilke ti titler slaget skulle stå om, etter at vi på Bergen Offentlige Bibliotek spurte: Hva leser du? Blant de andre titlene på listen, var det Tolkiens Ringenes herre og den nyeste Harry Potter-boken som tidvis pustet i nakken – men så ble det en bergensforfatter som fikk flest stemmer til slutt. Espedals forfatterskap holder høy kvalitet, og bøkene hans fortjener mange lesere.»

Nå har jeg som nevnt også begynt på boka, som til forskjell fra de andre nominerte ikke er en bok du leser i ett strekk. må leses i porsjoner for at innholdet skal synke inn, for at det skal gi mening å lese den. Det er ikke en ren fortelling, heller en filosofisk, personlig og litterær betraktning rundt det og gå: kort og langt, med og uten mål, til eller fra noe. Dette er definitivt tyngre litteratur, men den er verdt den stunden det tar å lese den. Mitt eksemplar ligger på jobb. Der er jeg en gang i uken, og det passer perfekt å tilbringe lunsjpausen med knekkebrød i den ene handa og Espedal i den andre.

Suzanne Collins – Dødslekene
I en dystopisk framtid må 24 ungdommer fra 12 distrikter kjempe mot hverandre til kun én står igjen. På direktesendt tv, med sponsorer, trenere og alt det glitter som reality-sjangeren bringer med seg. Arrangert av det styrende distriktet som en årlig påminnelse om at det ikke nytter å gjøre opprør. Katniss og Peeta er deltagerne fra det fattigste distriktet, og forventer å bli drept med en gang dødslekene starter. Katniss er historiens hovedperson, ei jente som har tatt over farens forsørgeroppgave etter at han ble drept i en gruveulykke. Hun jakter ulovlig, selger på svartebørsen og gjør alt hun kan for å passe på moren og søsteren sin. En moderne utgave av Pippi Langstrømpe.

Collins har skrevet Dødslekene ut fra hennes synspunkt. Vi vet ikke mer enn det Katniss vet og forstår. Det gjør at en blir knyttet til henne fra begynnelsen av. Spenningen stiger også betraktelig når det dreier seg om en kamp på liv og død, og en ikke får vite noe som kan gi et hint om hvem som er neste – med mindre Katniss tenker på å drepe noen.

Fortellingen får også flere lag gjennom at Katniss hele tiden må reflektere over hvordan hun tar seg ut foran kamera – hun må jo tekke sponsorene sine, og gjennom at hun og Peeta er blitt instruert til å spille håpløst forelsket. Katniss må konsentrere seg om å overleve, underholde og være forelsket samtidig som hun skal holde styr på sitt virkelige jeg oppe i alt dette. Hvor går grensen mellom spill og hvem hun virkelig er? Og hvordan kan hun vite om de andre spiller eller er ærlige? Kan hun stole på noen? Jeg syns det er en fantastisk kommentar til nåtidens reality-shows og sosiale medier, Collins viser hvor kynisk og menneskelig det er å forsøke å vise seg fra den siden en tror de andre liker best.

Dødslekene er veldig engasjerende og spennende. Historien er en original vri på en kjent tematikk (Fluenes herre, Battle royale), og Collins lykkes i mine øyne svært godt. Litt ubehagelig er det at ungdom blir drept når det er knappe fire måneder siden 22. juli, men fordi settingen er fullstendig annerledes var det ikke noe jeg tenkte særlig mye over når jeg leste.

Jeg hadde store problemer med å legge fra meg boken, og med å plukke opp Tomas Espedal når den var lest ferdig. Det var mye mer fristende å lese oppfølgeren. Den står jeg nå på venteliste til, jeg håper den kommer etter jeg er ferdig med eksamen. Til våren kommer også filmatiseringen av den første boken!

Om dette ikke hørtes ut som din type bok, kan du jo lese anmeldelsene min av de andre bøkene jeg har lest i Bergen Leser-prosjektet:
Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger
Victoria Hislop – Øya
J.K. Rowling – Harry Potter og Dødstalismanene
Cecilia Samartin – Drømmehjerte
Jo Nesbø – Panserhjerte

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Bergen leser 2011, Fabelprosa, Litteratur og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Vinneren av Bergen Leser og Dødslekene

  1. Tilbaketråkk: The Hunger Games | Spindelvev

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s