The Artist

Filmen som vant årets Oscar for beste film, beste regissør, beste hovedrolle, beste kostyme og beste musikk har blitt løftet fram og elsket av hele den vestlige filmverdenen. Det er synd at skepsisen til stumfilm og sort/hvitt bildet plasserer den i en av Bergen Kinos minste saler.


The Artist skildrer hva som skjer når en av Hollywoods største stjerner faller, og verden er for opptatt av de nykommerne til å legge merke til det. George Valentin får kvinner til å hyle amorøst med sitt utseende og ansiktsmimikk, og hjelper galant kvinnen som skal vise seg å bli hans fall, Peppy Miller, inn i filmverdenen. Hun er med på lydfilmens nye noter, Valentin er ikke.
Stolt og egensindig legger han ut på sin egen reise,  blind for de stadig større varsellampene – og for følelsene Miller har for han.





Å spille i en stumfilm krever noe annet av skuespilleren enn en lydfilm gjør. Kroppsspråk blir utrolig viktig når hver setning vil bryte flyten i de levende bildene fordi de krever en svart skjerm. Blikk, øyenbryn og hender blir mye mer uttrykksfulle og viktige formidlere av stemning. Et godt ansiktsuttrykk kan til og med fortelle hva som blir sagt. Jean Dujardin (George Valentin) og Bérénice Bejo (Peppy Miller) klarer å fortelle med kroppen og ansiktet i så stor grad at jeg lurer på om de kan være dyktigere enn datidens ‘ekte’ stumfilmstjerner.

Å se en stumfilm krever justering, men det skjer nærmest automatisk. Når hjernen ikke trenger å bruke oppmerksomheten på hva som blir sagt, kan den konsentrere seg fullt og helt om hva som skjer i bildet. Det kan i begynnelsen føles som om noe mangler, men det tar ikke lang tid før musikk og bilde skaper en helhet som vi ikke har noen problemer med å tolke og forstå.

Istedet for å tenke at stumfilm mangler noe, bør man heller se på stumfilm som en egen måte å fortelle en historie på. Den formidler handlingen visuelt og bruker språket som et hjelpemiddel.

Apropos bildets fortellerevne: det har den siste tiden vært diskusjon i det norske filmmiljøet om fordeler og ulemper ved at alle norske filmer nå skal tekstes slik at hørselshemmede også kan få med seg handlingen. Både tilhengere og kritikere burde se The Artist og merke seg to ting: hvor godt filmen formidles uten ett eneste ord, og hvor forstyrrende – men nødvendige – de sorte bildene med tekst er. Etter å ha sett filmen gikk det opp for meg at diegetisk lyd (lyd fra det som skjer i bildet) i seg selv trekker oppmerksomheten vekk fra bildets estetikk, og at tekst selvfølgelig vil gi bildet enda mindre oppmerksomhet. Vi trekkes mer mot språk enn mot bilder når vi skal forstå. Skal det visuelle komme til sin rett bør det få virke uforstyrret av språk. Kanskje tilhengerne av filmens visuelle elementer bør følge i The Artists fotspor?

The Artist er en vakker film. Sort/hvitt har sin egen skjønnhet, den skaper ekstra dramatikk og har en historisk sjarm ved seg. Og fordi filmen er en stumfilm får bildene komme til sin rett – scenene er gjennomførte, kostymene designet for å passe 20-tallet og mangelen på fargefilm, sminken er gjennomtenkt lagt slik at ansiktstrekk og øyne framheves. Det er rett og slett veldig pent å se på!

For litt over gjennomsnittet filminteresserte er det også en fryd å merke seg de små vinkene The Artist gir til filmhistorien. Som Valentinos overdrevent hevede øyebryn når han spiller inn film, eller frokost-montasje-scenen mellom han og konen som illustrerer hvordan de gradvis glir fra hverandre – kjent fra Orson Welles klassiker Citizen Kane (1941). Det er smart, og skaper en egen humor i tillegg til den som formidles direkte gjennom historien.

Nettopp fordi bildet er så viktig i denne filmen, vil jeg råde alle til å se den før kinoene tar den av plakaten. Historien er god med både menneskelig forfall og overmot, kjærlighet og kynisme, og under overflaten lurer samfunnet som brått og ukontrollert kan forandre seg. Skuespillerne er dyktige, musikken er fantastisk godt tilpasset og opplevelsen vil være unik og ulik alt annet du har sett på kino.

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Film og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til The Artist

  1. Så flott blogg du har! Jeg skjønner at jeg blir nødt til å låne meg The Artist på DVD:)

    • Janne sier:

      Tusen takk! :) Og takk for twitterfølgingen!

      The Artist står på DVD-ønskelisten hos meg, den er vel verdt å bruke penger på. Men også å låne da, tror det kan bli venteliste på den.

      – Janne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s