Nødhjelp-hjelp

Etter å ha travet over Torgalmenningen to ganger daglig i ett år innser jeg at hjertet mitt må være laget av stein.

Først publisert i Studvest 20. mai 2015.

For de står der, hver bidige morgen og hver bidige kveld. Med mapper som forteller om Røde Kors, Leger Uten Grenser, Amnesty, Greenpeace og UNICEF.

– Unnskyld, har du litt tid til overs? spør de.

– Nei, jeg beklager, sier jeg, og haster videre til jobben eller hjem til en middag jeg ikke har laget ennå.

Men det blir man lei av å si i lengden. Etter at jeg flyttet til Sandviken har jeg måttet utvikle et lite arsenal av svar for å slippe å bli forsøkt vervet som støttemedlem. De går for det meste ut på én ting: Jeg lyver.

– Du, jeg støtter Leger uten grenser, sier jeg til hun som gjerne vil fortelle meg om Røde Kors’ arbeid.

– Jeg støtter dere faktisk allerede, sier jeg andre ganger for å variere litt.

Forrige uke fant jeg også ut at jeg kan si «Du, jeg ble akkurat spurt av en annen» og slippe unna med det. Til mitt forsvar har det faktisk skjedd.

Kan man bli mer kynisk? Jeg har forsøkt å trøste meg selv ved å tenke på at jeg faktisk får brev fra Leger Uten Grenser, og at jeg skriver under på Amnestys underskriftskampanjer når jeg blir gjort oppmerksom på de. Én gang donerte jeg penger til Unicef også, da de trengte vinterjakker til barn.

Men jeg betaler jo ikke giroene Leger Uten Grenser legger ved. Jeg gidder ikke melde meg som sms-aksjonist til Amnesty heller. Og når Unicef sender meg ny melding og ber om penger, sletter jeg den.

Jeg er rett og slett en iskald kvinne som heller vil kjøpe en god kopp kaffe enn å avse en liten sum penger hver måned som kan gjøre en enorm forskjell.

Men samvittighet har jeg. Og den har stadig oftere vært ganske dårlig etter at jeg har servert to-tre løgner på vei til jobb. Den spør hvorfor jeg ikke tar meg tid, til å hverken lytte eller gi?
For det er jo ikke slik at verden faller sammen hvis jeg kommer fem minutter senere på jobb, fordi jeg stoppet for å høre hva en av disse organisasjonene har å si. Og jeg kan helt sikkert klare å forbruke en hundrelapp mindre på take away-kaffe i måneden. Dessuten bryr jeg meg faktisk om mennesker og den jorda jeg bor på.

Jeg tror egentlig det bare handler om latskap. Jeg må ta meg sammen, plukke ut en organisasjon, og forplikte meg til langvarig støtte.

Men det kan vente til i morgen.

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Livet og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s