BIFF: Sett torsdag 24. september

Kjappmeldt: Almost friends, Bikes vs cars, Me and Earl and the dying girl og The Lobster.
Almost friends (dokumentar)

Samar og Linor er rundt 12 år gamle, bor begge i Israel, men går på forskjellige skoler. Den ene er araber, den andre muslim. Gjennom et program får de muligheten til å brevveksle og møte hverandre – men vil de det? 

Gjennom de to jentene og deres familier blir konflikten mellom Israel og Palestina komplisert i så stor grad at man nesten blir flau over svart/hvitt-synet vi så lett tyr til. Dokumentaren viser hvordan hvordan eldre generasjoner former og påvirker unges tanker om seg selv og ‘de andre’. Den viser også at unge kan ha minst like dype diskusjoner som voksne, og ærligheten er befriende selv om den også provoserer. Vel verdt å bruke tid på.

Bikes vs cars (dokumentar)

Det var med god grunn at store deler av Bergens Miljøpartiet de grønne var og så denne filmen. Fra start av tar den tydelig side med syklistene, og leverer en gullrekke med gode argumenter til de som vil ha skikkelige sykkelveger og bedre miljø. Med effektive visuelle fremstillinger av statistikk og besøk i byer som Sao Paulo, Los Angeles, Toronto og København får sykkefolket argumentere for sin sak. Dokumentaren er flott filmet, har humor og alvor (i Sao Paulo blir en syklist skadet eller drept hver uke), og leverer et overbevisende argument for at bilkøer absolutt ikke løses med mer bilvei – men ved å gi folk et alternativ til å sette seg bak rattet. 

Me and Earl and the dying girl (spillefilm)

Denne perlen av en film har premiere i dag (fredag 25. september), og handler om Greg som blir tvunget ut av livet som usynlig individ når moren tvinger han til å henge med Rachel, som har fått leukemi. 

Med et fantastisk galleri av karakterer, hysteriske filmreferanser, et manus som rister av latter og gode replikker og en herlig Juno-aktig indiefeel på bildene er dette en eneste stor fornøyelse å se. Filmen handler ikke så mye om det å være ung å ha kreft, men om Greg, som kanskje ikke er så avbalansert og kul som han tror. Klart man kan trekke linjer til The fault in our stars, men Me and Earl and the dying girl er mer leken, og mer original. (Gjett hvem som skal lese boken)

The Lobster (spillefilm)

Tenk deg at den creepy broren til Wes Anderson har laget en fremtidsfilm hvor du må være sammen med noen, hvis ikke blir du gjort om til et dyr. Regissør Giorgos Lanthimos (Dogtooth) er ikke Andersons bror, men de stive replikkene og ansiktene, den absurde humoren og merkelige verdenen han har konstruert vitner om en slags sjelelig kobling mellom de to. 

Hovedpersonen Daniel spilles av Colin Farrel (med kjempebart), som flytter inn på hotellet for single – hvor han i løpet av 45 dager må finne en ny partner for å forbli menneske. Det er kleint, hysterisk morsomt, veldig rart og likevel ikke helt surrealistisk. Min eneste innvendig er at den ble langtekkelig mot slutten, litt fomlete i oppløpet kanskje. Men vel verdt å se, altså. 

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i BIFF 2015, Film og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til BIFF: Sett torsdag 24. september

  1. Tilbaketråkk: BIFF: Fredag 25. september | Spindelvev

  2. Tilbaketråkk: BIFF: Lørdag 26. september | Spindelvev

  3. Tilbaketråkk: BIFF: Mandag 28. september | Spindelvev

  4. Tilbaketråkk: BIFF: Tirsdag 29. september | Spindelvev

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s