En moderne familie av Helga Flatland

Bok 18 av 40: Min første Flatland!

Klarte å skvise inn en anmeldelse av denne tankevekkeren mens jeg var i Cambridge. Den ble først publisert i Hamar Arbeiderblad.

En moderne familie er et ubehagelig nært familiedrama om tema som angår oss alle.

Det begynner med en fellesferie til Italia for å feire farens 70-årsdag. To godt voksne foreldre, tre voksne barn, svigerbarn og barnebarn er med. Men i stedet for idyllen de har sett frem til blir det drama: Under festmiddagen forteller foreldrene at de skal skille seg. Det som følger er en studie i relasjonene og atferdsmønstrene som holder en familie sammen, og hvor sårbare vi blir når de brytes.

Helga Flatland har med Bli hvis du kan-trilogien vist sin evne til å skildre alle de små tingene som knytter mennesker sammen. Dette sporet fortsetter hun i her, og det gjør hun ubehagelig godt. Ved å bytte mellom de tre voksne barnas perspektiv viser hun hvor mye vi antar og tolker om handlingene andre gjør, og hvor feil vi kan ta. Storesøster Liv ser en familie i oppløsning. Ellen, den mellomste, syns det er et tåpelig selvrealiseringsprosjekt. Begge tolker hverandres reaksjoner, og viser med det hvor avhengige vi er av ord, ikke bare handling, for å forstå hverandre.

Hun får også frem at en oppvekst kan bestå av det samme, men likevel oppleves og huskes helt ulikt. Gjennom minner forsøker barna å forstå foreldrenes valg og sin rolle i omstruktureringen av familien. Burde de sett det komme? Elsket foreldrene noen gang hverandre? Svarene er ikke like. Som med Carl Frode Tillers Innsirkling-trilogi berører Flatland at sannheten om en person, om en familie, er relativ.

Flatland skriver ikke bare om skilsmisse. Hun skildrer også søsknenes egne familieproblemer. Utslitte småbarnsforeldre. Infertilitet. Utenforhet. Tausheten som vokser frem fordi man ikke finner ordene, blir usikker på de man kjenner best. Flatland plasserer oss midt i kjernen. Det er nært, vanskelig, og umulig å ikke kjenne seg igjen i. Uten å gjør seg synlig viser hun hvordan valg som i høyeste grad er personlige likevel angår flere, påvirker flere. Også når de ikke snakkes om.

Søstrene Ellen og Liv får mest plass. De bytter på å dra fortellingen fremover, og det skaper et godt driv som fungerer lenge. Men etterhvert, i tråd med fortellingens utvikling kanskje, kjører det seg litt fast. Vi mister nærkontakten, forstår mindre. Yngstemann Håkon får sin del mot slutten – et brudd som ikke er helt vellykket. Metoden endrer seg, språket blir også mer refererende. Avstanden øker.

Heldigvis finner Flatland tilbake til det private og nære, og når hun runder av sitter man igjen med et ønske om mer. Mer av det private, mer av det vi ikke sier fordi vi tror vi må beskytte oss selv. Styrken i språket, observasjonene, og de viktige temaene som tas opp overskygger bokens svakheter. En moderne familie er med andre ord en av bøkene som bør leses i høst.

Advertisements

Om Janne Bjørgan

Leser og skriver om hovedsaklig klassikere og fabelprosa, ser film og skriver litt om det også. En oppskrift i ny og ne. To bachelorgrader fra UiB, i medievitenskap og journalistikk.
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Lest i 2017, Litteratur, Samtid og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s