Mange boksnakkiser lever ikke opp til forventningene, men denne gjør det!
Leste de siste sidene for en uke siden, og ikke bare er historien om familien Kommisar og Henry Rinnan interessant, men selve komposisjonen er så elegant! Strangers veving av nåtid og fortid, ulike personers synsvinkler og hans egne tanker er så god at det virker selvfølgelig – men her tror jeg det ligger mye arbeid bak.
Jeg liker også hvordan han i ordene klarer å legge vekten på sorgen over det som hendte, og om ønsket om å forstå. Selvfølgelig blir man sint, og det er hat i denne boken også, men det er ikke de følelsene man sitter igjen med.
Tusen takk til søsteren min som ga meg denne. Mange har lest den, og jeg er nysgjerrig på hva dere syns?
Spindelvev 
Takk!